Ap mistet ca 120 000 velgere på "Giske-saken". Her er sju mulige forklaringer på hvorfor bare Ap har falt pga. #Metoo:
Ap så ut til ha stabilisert sin oppslutning på drøyt 26 prosent i oktober og november, da Trond Giskes stygge maktmisbruk mot unge kvinner gjennom en årrekke omsider ble omtalt i mediene i desember og avfødte en rekke oppslag som kuliminerte med at han ble fjernet/trakk seg både som nestleder, finanspolitisk talsperson og styremedlem i januar.
Ap-fallet på januar-målingene var stort, snittet viste et parti helt nede på 22-tallet, altså et fall på om lag fire prosentpoeng. Dette tilsvarer ca 120 000 velgere. Velgerne blir ikke spurt om hvorfor de forlot Ap, derfor kan vi ikke vite om fallet kun skyldes "GiskeGate". Men det er svært nærliggende å anta at mye av forklaringen ligger her.
Også andre partier har sine "metoo-saker". Mest omtalt er Høyres "Tonning Riise- sak" og Frps "Leirstein-sak". Sp har sin "Rønning-sak". Også KrF havnet i et fortjent negativt søkelys da trakasseringen som Julia Sandstø har blitt utsatt, ble kjent. I tillegg har både Venstre, MDG, SV og Rødt motatt varsler, uten at vi kjenner identiten til de det har blitt varslet om.
Ser vi på opinionsutviklingen i det andre partiene, er det vanskelig å spore noen negative "metoo-effekter". Antagelig har tvert i mot Aps fall bidratt til å styrke H, SV og Rødt. Hvorfor er det bare Ap som får svi av velgerne, til tross for at det har hersket en fæl ukultur i de fleste partier? Jeg tror det er sju forklaringer på det som i sum kan gi et svar:
1. Trond Giske var den første kjente politikeren som ble omtalt. "Nyhetsverdien" i de påfølgende sakene i Høyre, Frp, KrF og Sp ble således noe mer begrenset.
2. Skjevheten i makt og alder var sterkest i Giske-saken. Maktmisbruket har også strukket seg over en mye lengre periode her enn i de andre sakene, derfor er det etterlatte inntrykket at denne er den klart mest graverende.
3. Giske er vesentlig mer kjent og profilert enn de andre. Han var nr 2 i partiet etter Støre, aktuell som Aps neste partileder i kjølvannet av det svake stortingsvalget og dermed også aktuell som Norges neste statsminister etter Erna Solberg. Ingen av de andre var i nærheten av det nivået, selv om både Leirstein og Tonning Riise hadde framtredende tillitsverv.
4. Giske og hans støttespillere tok delvis til motmæle. Først ved å la det henge igjen et inntrykk av at hendelsene var misvisende framstilt og bagatellmessige. Dernest ved å sende sine advokater ut i "krig" mot eget parti. Dette bidro til å forsterke konflikten og gjøre saken enda mer interessant for mediene.
5. Aps håndtering dro saken unødvendig ut. Støre fomlet fælt i starten, før håndteringen kom på sporet og det ble vist den fastheten som burde vært til stede fra dag 1. Giske burde vært fratatt sine verv før jul, i stedet tok det ytterligere en måned - dette forsterket fallet. Også Høyres og Frps ledelse rotet veldig, Erna Solberg med sin famøse uttalelse om at "dette er først og fremst en lei sak for Kristian, men også for Høyre" (de som ble trakassert var visst ikke så viktige..). Mens Siv Jensen led av "mystisk"hukommelsestap. Men deres svake håndtering ble av mindre betydning grunnet de andre punktene.
6. Aps velgere reagerer sterkere på trakasseringen i eget parti enn Høyres og Frps velgere. Spriket mellom Aps identitet som bl. a "kvinne- og likestillingsparti" og Giskes handlinger, ble altfor stort å svelge for mange i Ap. Mens Riise- og Leirstein-saken var til å leve med for de aller fleste i Høyre og Frp.
7. Ap hadde akkurat lagt bak seg en dårlig valgkamp og et svakt valg som avdekket betydelige politiske problemer og sviktende velgertillit i åtte av ti saker. Mens regjeringspartiene Høyre og Frp derimot viste styrke gjennom valgkampen og fikk økt tillit i flere saker. Det kan ha gitt de blå noe mer "kapital"å stå i mot negativ omtale med, mens Ap lå nede og var sårbare for ytterligere negativ oppmerksomhet.
Ap så ut til ha stabilisert sin oppslutning på drøyt 26 prosent i oktober og november, da Trond Giskes stygge maktmisbruk mot unge kvinner gjennom en årrekke omsider ble omtalt i mediene i desember og avfødte en rekke oppslag som kuliminerte med at han ble fjernet/trakk seg både som nestleder, finanspolitisk talsperson og styremedlem i januar.
Ap-fallet på januar-målingene var stort, snittet viste et parti helt nede på 22-tallet, altså et fall på om lag fire prosentpoeng. Dette tilsvarer ca 120 000 velgere. Velgerne blir ikke spurt om hvorfor de forlot Ap, derfor kan vi ikke vite om fallet kun skyldes "GiskeGate". Men det er svært nærliggende å anta at mye av forklaringen ligger her.
Også andre partier har sine "metoo-saker". Mest omtalt er Høyres "Tonning Riise- sak" og Frps "Leirstein-sak". Sp har sin "Rønning-sak". Også KrF havnet i et fortjent negativt søkelys da trakasseringen som Julia Sandstø har blitt utsatt, ble kjent. I tillegg har både Venstre, MDG, SV og Rødt motatt varsler, uten at vi kjenner identiten til de det har blitt varslet om.
Ser vi på opinionsutviklingen i det andre partiene, er det vanskelig å spore noen negative "metoo-effekter". Antagelig har tvert i mot Aps fall bidratt til å styrke H, SV og Rødt. Hvorfor er det bare Ap som får svi av velgerne, til tross for at det har hersket en fæl ukultur i de fleste partier? Jeg tror det er sju forklaringer på det som i sum kan gi et svar:
1. Trond Giske var den første kjente politikeren som ble omtalt. "Nyhetsverdien" i de påfølgende sakene i Høyre, Frp, KrF og Sp ble således noe mer begrenset.
2. Skjevheten i makt og alder var sterkest i Giske-saken. Maktmisbruket har også strukket seg over en mye lengre periode her enn i de andre sakene, derfor er det etterlatte inntrykket at denne er den klart mest graverende.
3. Giske er vesentlig mer kjent og profilert enn de andre. Han var nr 2 i partiet etter Støre, aktuell som Aps neste partileder i kjølvannet av det svake stortingsvalget og dermed også aktuell som Norges neste statsminister etter Erna Solberg. Ingen av de andre var i nærheten av det nivået, selv om både Leirstein og Tonning Riise hadde framtredende tillitsverv.
4. Giske og hans støttespillere tok delvis til motmæle. Først ved å la det henge igjen et inntrykk av at hendelsene var misvisende framstilt og bagatellmessige. Dernest ved å sende sine advokater ut i "krig" mot eget parti. Dette bidro til å forsterke konflikten og gjøre saken enda mer interessant for mediene.
5. Aps håndtering dro saken unødvendig ut. Støre fomlet fælt i starten, før håndteringen kom på sporet og det ble vist den fastheten som burde vært til stede fra dag 1. Giske burde vært fratatt sine verv før jul, i stedet tok det ytterligere en måned - dette forsterket fallet. Også Høyres og Frps ledelse rotet veldig, Erna Solberg med sin famøse uttalelse om at "dette er først og fremst en lei sak for Kristian, men også for Høyre" (de som ble trakassert var visst ikke så viktige..). Mens Siv Jensen led av "mystisk"hukommelsestap. Men deres svake håndtering ble av mindre betydning grunnet de andre punktene.
6. Aps velgere reagerer sterkere på trakasseringen i eget parti enn Høyres og Frps velgere. Spriket mellom Aps identitet som bl. a "kvinne- og likestillingsparti" og Giskes handlinger, ble altfor stort å svelge for mange i Ap. Mens Riise- og Leirstein-saken var til å leve med for de aller fleste i Høyre og Frp.
7. Ap hadde akkurat lagt bak seg en dårlig valgkamp og et svakt valg som avdekket betydelige politiske problemer og sviktende velgertillit i åtte av ti saker. Mens regjeringspartiene Høyre og Frp derimot viste styrke gjennom valgkampen og fikk økt tillit i flere saker. Det kan ha gitt de blå noe mer "kapital"å stå i mot negativ omtale med, mens Ap lå nede og var sårbare for ytterligere negativ oppmerksomhet.
