Dette er partienes trendbilde, to dager før stortingsvalget 2017:

Ap: Elendig valgkamp og lite lyspunkter å finne for Ap. Partiet lekker i alle ender og lojalitetstallene er labre. Nivået er nå rundt 27 og trenden er nedadgående. Fylkesmålingene viser ca 28. Partiet vil trolig plukke et sted mellom 48 og 51 mandater på disse nivåene. Jeg har dem i det øvre sjiktet. Ofte gode på sluttmobiliseringer, og blir historisk sett gjerne undervurdert med opp til to prosentpoeng av målingene rett før valg. Gjentar den historien seg, så kan man fortsatt håpe på et valgresultat på rundt 29-30. Men spørsmålet er om noe som helst er normalt ved årets Ap-valgkamp, sidelengs inn til 27-28 eller endog ned mot 25-26 prosent er også fullt mulige scenarier.
       

Min aller siste vurdering av stillingen i valgkretsene, basert på siste snitt av nasjonale tall, fylkestall og valghistorikk, og en prediksjon av partienes nasjonale oppslutning, viser et svært tett valg der hvem som havner over eller under sperregrensen, trolig avgjør.

Østfold: Sp ligger an til å ta ett av Høyres mandater slik at fordelingen blir Ap 3, H 2, Frp 2 og Sp 1. Denne fordelingen virker nå rimelig sikker. Ergo 4-4 mellom blokkene og rødgrønn +1 her.

Akershus: Eneste fylket der Høyre ligger an til å tape to. Ap og Frp i match om sistemandatet, jeg har Frp tynt inne. Sp, MDG og SV ser ut til å plukke opp de tre mandatene som de to store partiene ligger an til å miste. I så fall får vi fordelingen H 5, Ap 4, Frp 3, V 1, Sp 1, MDG 1 og SV 1 Totalt sett 9-7 borgerlig og rødgrønne +2.

Oslo: Venstre ligger an til å miste ett av sine to mandater. Rødt plukker trolig dette. Aps sjettemandat kan også ryke, i så fall vil SV eller MDG sannsynligvis plukke det. Holder fortsatt en liten knapp på SV der. Totalt sett ligger det an til fordelingen H 6, Ap 5, Frp 2, SV 2, V 1, MDG 1, R 1 og dermed uavgjort 9-9 og rødgrønne +1. 

Hedmark: Ser ut som Frps mandat i kretsen tas av Sp. Men Aps tredje mandat kan være i spill, Frp er inne i kampen om dette. Matchen mellom Ap og Frp blir interessant å følge. Holder Ap 3, H 1 og Sp 2 som mest sannsynlig fordeling, og dermed øker de røgrønne sin margin fra 3-2 til 4-1, altså rødgrønne +1. 

Oppland:Sps ser ut til å overta ett av Aps mandater. Men også her er det kamp mellom Ap og Frp om sistemandatet i kretsen. Fordelingen Ap 2, Sp 2, H 1 og Frp 1 gir rødgrønn 4-2 i kretsen og status quo.   

Buskerud: Frp ser ut til å miste ett mandat til Sp. Men hard kamp mellom H og Frp om sistemandatet. Ap 3, H 3, Frp 1 og Sp 1 virker mest trolig. Det gir uavgjort 4-4 i kretsen, noe som innebærer rødgrønne +1. 

Vestfold: Svært interessant om sistemandatet her. Ap har lenge sett ut til å kunne frata Frp dette, men både Frp og Høyre er med i kampen om det. Ap 3, H 2, Frp 1 er min prognose, noe som eventuelt gir 3-3 i kretsen og dermed rødgrønne + 1. 

Telemark: Har lenge vært antatt at Sp plukker opp et mandat fra Ap her, slik at fordelingen blir Ap 2, H 1, Frp 1 og Sp 1. Ser ikke noe grunnlag for å endre den prediksjonen og kommer derfor ut med uavgjort 3-3 i kretsen og status quo som mest sannsynlig resultat.

Aust-Agder: Ser ikke ut som Ap nærmer seg Frps sistemandat noe særlig i sluttfasen, og i så fall får vi samme fordeling som i 2013 her: Ap 1, H 1 og Frp 1. Det betyr borgerlig 2-1 og status quo.  

Vest-Agder:  Virker som Høyre holder Ap unna sistemandatet her slik at vi får en reprise av 2013-fordelingen H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig og status quo.

Rogaland: Interessant krets. KrFs andremandat kan ryke til fordel Aps nr 4. Men også SV er inne i denne kampen. Fordelingen Ap 4, H 4, Frp 3, Sp 1 og KrF 1 virker mest sannsynlig. Det betyr 8-5 borgerlig og rødgrønne +1. 

Hordaland: Enorme målesprik her. Jeg heller til at Infacts 2015-vekting slår ekstra uheldig ut i Hordaland pga. Høyres ekstraordinære lokale problemer ved lokalvalget. Har Venstre svært tynt inne på sistemandatet, utfordres særlig av MDG. Fordelingen kan bli som i 2013 og ende H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 . Det gir 9-6 borgerlig og status quo.

Sogn og Fjordane:Sp har hatt to inne på flere målinger, men det virker som Høyre nå har festet et visst grep om sistemandatet i sluttfasen. Fordelingen Ap 1, Sp 1 og H 1 virker mest sannsynlig og dermed 2-1 rødgrønt og status quo.

Møre og Romsdal: Ap 2, H 2, Frp 2, Sp 1 og KrF 1 er det mest trolige utfallet her. I så fall blir det 5-3 borgerlig og status quo. Men KrF ligger inne på sistemandatet og tåler ikke mye nedgang før dette kommer skikkelig i spill.

Sør-Trøndelag: SV ser ut til å plukke opp ett av Frps to mandater. Ap ligger inne på sistemandatet, men bør berge dette inn. Dermed ligger det an til fordelingen Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1 og SV 1 og 6-3 rødgrønt. Dvs rødgrønt +1.  

Nord-Trøndelag:Virker å bli Ap 2, H 1 og Sp 1 her. Men Sp har fortsatt en viss sjanse til å ta et mandat fra Høyre. Holder dog status quo på 3-1 rødgrønt som klart mest sannsynlig.

Nordland: Her ligger det an til å skje mye! Ap kan miste to mandater, mens Sp ser ut til å kunne ta to. I tillegg er SV på tur inn på et direktemandat, mens Frps andremandat fort kan ryke. I så fall snakker vi hele seks mandatendringer, men forskyvingen mellom blokkene blir mer begrenset. Ap 2, H 2, Sp 2, Frp 1 og SV 1 er den fordelingen jeg holder som mest sannsynlig, det gir 5-3 rødgrønt totalt og dermed +1 rødgrønt sammenlignet med 2013. 

Troms: Sp har lenge ligget an til å ta ett mandat fra Høyre her.  Men SVs framgang har skapt en viss spenning i Troms om sistemandatet, Frp kan ligge litt utsatt til. Tror det blir litt for langt fram for SV og holder Ap 2, H 1, Frp 1 og Sp 1 som den mest sannsynlige fordelingen. Det gir 3-2 rødgrønt totalt og +1 rødgrønt.

Finnmark: Ap har ett mandat greit i lomma, men så er resten usikkert. Både Aps nr 2, H, Frp og Sp er innblandet i en durabelig kamp om de resterende tre direktemandatene. Jeg holder Ap 2, Frp 1 og Sp 1 som mest sannsynlig, men H er nære. Et slikt utfall vil innebære at Sp tar mandatet som Høyre i dag har og dermed får vi 3-1 rødgrønt i kretsen, noe som er rødgrønt +1. 

I tabellen nedenfor har jeg summert opp disse mandatprognosene, der liten s markerer hvilket parti som ser ut til å ligge inne på siste mandat i kretsen, mens liten n markerer hvilket parti som ligger nærmest å ta dette. +- angir endringer fra 2013-valget.        


Vi ser at i totalregnskapet så gir en slik fylkesvis fordeling 77-73 rødgrønt og dermed en sving på +12 rødgrønt totalt.

Hva med de 19 utjevningsmandatene? Da må vi vite hvilke partier som kommer over og under sperregrensen. Utviklingen tenderer i retning av at SV nå er på trygg grunn. KrF trender derimot noe ned og har ikke nok margin ned til at vi kan legge KrF over inn som en sikker forutsetning. Jeg anser likevel sjansen for at partiet klarer det for vesentlig større enn at man ikke klarer det.

Både MDG og Venstre klarer sperren?
Når det gjelder MDG og Venstre, så er dette omtrent 50-50. Det nasjonale snittet siste uke for MDG er 4,3 prosent. Er partiet overvurdert på målingene rundt et halvt prosentpoeng, så holder dette ikke. Men kan orkanen i USA og muligens noe økt betydning av miljø, paret med partiets klare sakseierskap, være det som får dem akkurat over grensen? Nå er vi mer over i avdelingen for magefølelse enn analyse, men jeg heller litt i den retning.

Venstre er på opptur, men jeg er usikker på om kraften er stor nok til å sende dem over. Fylkesmålingene indikerer et nivå på 4,4, snittet av de nasjonale 4,2. Tendensen ved de seneste valgene er at partiet har blitt overvurdert, men graden har variert mye. Jeg tror taktisk stemmegivning fra Høyre kan berge partiet og heller svakt til at de kommer seg såvidt over.

Vi kan ikke utelukke Rødt. Både fylkesmålinger og nasjonale målinger viser en klar trend opp og et nivå rundt 3,5. Historisk undervurderes partiet med ca 0,5 prosentpoeng. Jeg tror det blir for langt fram og blir stående igjen med at både KrF, Venstre og MDG kommer seg over sperregrensen, mens Rødt havner under. Men her er det såpass tynne marginer, at en eller to marginale feilvurderinger, kan gi store utslag mht. mandatfordelingen.

Valgresultatet blir 86-83 rødgrønt? Eller 86-83 borgerlig...Min prediksjon for alle partiene blir som følger:
Ap 28,2
H 23,9
Frp 14,2
Sp   10,3
SV 5,8
KrF 4,5
V 4,2
MDG 4,1
Rødt 3,1
Andre 1,7

Gitt disse nivåene, og den ovennevnte fordelingen av de 150 distriktsmandatene, kommer jeg ut med denne fordelingen av utjevningsmandatene:
MDG 5 (Oslo, Hordaland, Sør-Trøndelag, Oppland)
SV 4 (Vestfold, Rogaland, Troms, Finnmark)
V 4 (Vest-Agder, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag)
KrF 4 (Østfold, Akershus, Telemark, Aust-Agder)
Frp 2 (Buskerud og Hedmark)

Legger vi disse 19 utjevningsmandatene til de 150 distriktsmandatene, så blir det utfallet slik:
Ap 50 (-4)
H 42 (-6)
Frp 26 (-3)
Sp 18 (+8)
SV 10 (+3)
KrF 8 (-2)
V 7 (-2)
MDG 7 (+6)
Rødt 1 (+1)

Dette gir 86-83 rødgrønt, med MDG på "vippen", og antagelig regjeringsskifte. Begge partiene under gir også 86-83 rødgrønt og MDG på vippen på mine tall. Faller MDG under, mens Venstre holder seg over, så kommer jeg ut med det motsatte: 86-83 borgerlig. Og dermed trolig fortsatt H+Frp-regering.

Venstre bør altså over sperren og MDG under, slik jeg tolker tallene, hvis det skal bli borgerlig. Øvrige utfall ser ut til å gi rødgrønt, om enn svært knapt. Derfor setter jeg et svakt favorittstempel (60-40 %) til de rødgrønne. Men marginene er så tynne rundt sperregrensen, at utfallet framstår nærmest helt åpent, og vi har neppe noe klart før bortimot midnatt valgkvelden. Kanskje må vi også vente et stykke utpå tirsdagen.

Treffer målingene?
Kan målingene ha oversett noe? Ja. Veldig mange legger på når målerne ringer, det er en mulig feilkilde. Det kan ha skjedd bevegelser på søndag og mandag som ikke er skikkelig fanget opp. Tryner KrF? Øker Rødt mer enn noen trodde? Går Ap ytterligere utforbakke? Får SV en ekstra boost? Slike ting og en hel rekke andre mulige overraskelser kan komme.

Men norske målinger pleier i snitt å treffe ganske bra. Vi får dog en skikkelig test på om Infacts vekting opp mot 2015-valget er skivebom eller om det faktisk har noe for seg. Valget blir også en kamp om å hvem som treffer best.

Vårt valg
Først og fremst er imidlertid valget noe helt annet: Stemmeretten er kanskje den aller fineste retten vi har i et demokrati. Jeg brukte min i dag til å stemme på et parti jeg aldri har stemt på før. Jeg håper du bruker din også. Men det er din rett, og heldigvis ingen plikt.

Godt valg!

Dagen etter dagen kan vi se på tallene og analysere utfallet i ro og mak. Fire partier gikk fram: Sp, SV, Rødt og MDG. Mens Ap, H, Frp, KrF og V gikk tilbake.

Sp er valgets store vinner. Det skyldes bl.a at vi i år har fått skikkelig fres i sentrum-periferi-aksen i norsk politikk gjennom saker av typen kommunereform, regionreform, politireform, ulv osv der Sp kan framstå som det klareste distriktsalternativet som tar kampen opp sentralisering, eliter og Oslo-makt. I tillegg er det en fin indre ro og intern entusiasme i partiet. Pluss at Sp nok fanger opp en nasjonal tidsånd som kan ses som et motsvar til globalsering. Sluttvalgkampen var ikke imponerende, men de holdt stangen greit inn og kom i mål på et glitrende tosifret resultat.

Også SV har levert en strålende valgkamp og et sterkt valgresultat, sett i lys av de store velgerproblemene som deres regjeringsdeltakelse 2005-13 skapte. Aps problemer gir SV fin drahjelp, det er nærmest en lovmessighet at når Ap gjør det dårlig så gjør SV det bra og motsatt. Men SV bør også ta mye av æren selv, blandingen av grønn og rød har fungert denne gang; de har snakket mye og godt om forskjeller og Audun Lysbakken har glitret i TV-debattene.

Rødt kommer inn på Stortinget for første gang, hvis vi ser bort i fra forløperen RV i 1993-97. Resulatet ble dog ikke så godt som målingene indikerte, men man er nok uansett godt fornøyd med å ha fått inn Moxnes på Tinget som nå kan spille en rolle både i Oslo og i rikspolitikken framover som kan være gull verdt for partiet. Rødt er blitt mer stuerent; demokratisk revolusjon har erstattet væpnet revolusjon, og for venstreorinterte velgere som leter etter et tydelig alternativ er Rødt blitt mer interessant.

MDG gikk også litt fram, men resultatet var likevel ikke allverdens. Målingene tydet på at de kunne bryte sperregrensen, men partiet ble åpenbart overvurdert. På den ene side er en god prestasjon å bli gjenvalgt fra Oslo som et nytt parti med en politikk som går ut på at mennesker bør endre levesett. Men samtidig må det være skuffende at man ikke lyktes med å ta neste steg: få en stortingsgruppe av en viss størrelse og kunne få skikkelig innflytelse på politikken. Jeg synes MDG gjorde en ok valgkamp, men miljøvelgersegmentet er åpenbart ikke stort nok til at sakseierskap på miljø holder til å bikke sperregrensen. Det er også et spørsmål om oppmerksomheten i sluttfasen rundt regjeringsspørsmålet og MDG i en mulig vippeposisjon, der Ap og H skulle komme til dem og overby hverandre i miljøpolitikken, virker mer negativt enn positivt inn.

Ap er den store taperen ved valget. Det meste gikk skeis. Det er smått utrolig at det største opposisjonspartiet til en blå regjering med Frp kan gå over tre prosentpoeng tilbake, man burde normalt sett gått markert fram. Og det er ikke mer enn drøyt to år siden partiet lå på over 40 prosent, så velgerraset er enormt. Forklaringene på er mange og sammensatte. Faktorene har trolig virket i sum. Jeg vil trekke fram to hovedproblemer: Hovedfortellingen om et Norge som går dårlig og en regjering som gjør ting for lite og for sent har ikke fungert overhode. Denne virkelighetsbeskrivelsen har ikke stemt med mange folks oppfatning. Dernest har Aps betydelige lekkasjer i retning Sp vært åpenbare i hele år, og de er bygget på at Ap-velgere særlig i distriktene, har oppfattet parti som konturløst og i en skvis mellom Sp og H. Sp har altså fanget det elementet av regjeringsprotest/distriktsopprør som Ap kunne ha tatt opp i seg. I tilegg har det vært krevende å gå til valg på store skatteøkninger, det har vært problematisk at regjeringsalternativet på rødgrønn side har vært uklart, og flørten til KrF og Venstre har bidratt til å skape et venstrerom som SV og Rødt har utnyttet. Jeg lurer også litt på hvor LO egentlig har vært i denne valgkampen. De har virket nærmest fraværende og lunkne. På toppen av det hele har man måttet bruke mye tid på dårlige saker av typen negative målinger og Støres diverse private handlinger. Nå blir det granskning internt, som må munne ut i en avklaring rundt hva partiets politiske kurs bør være framover. Deretter kan det bli en lederkamp. Jeg ser at mange tror Støre er ferdig, jeg ser derimot ikke bort i fra at han kan få en ny og siste sjanse i 2021 til å gjenreise posisjonen, slik Stoltenberg fikk en ny sjanse i 2005 etter det enda svakere 2001-valget.

Høyre ser, imponerende nok, 25-tallet, etter fire år i regjering. Partiet lyktes godt i valgkampen og framstod som det tryggeste alternativet for velgere som ønsket en fortsatt borgerlig regjering. Opplsutningen er et uttrykk for at mange er fornøyd med den politikken som føres. Man vant tilbake en del velgere som i løpet av stortingsperioden hadde søkt havn i Ap, mye takket være at utsiktene i økonimien snudde og at man har håndtert utfordringene bra. Høyre ser ut til å beholde sin gode posisjon på viktige saker som skole, økonomi, samferdsel og innvandring, men har i tillegg lyktes med å nå fram også i spørsmål knyttet til helse og eldreomsorg. Jeg ser ikke bort i fra at en del velgere som har stått mellom Høyre og Ap, har falt ned på Høyre fordi de enten har fryktet en "reverseringsallianse" med Sp eller en form for koalisjon med MDG og Rødt.

Frp gikk tilbake, men har egentlig gjort et strålende valg, sett i lys av at de har sittet med regjeringsmakten i fire år. Flykningekrisen 2015 og den restriktive håndteringen av denne, ga dem et solid opinionsløft. Dessuten kan de nå vise til resultater på innvandringsfeltet og med en viss substans si "Se, tilstrømingen går ned når vi styrer". Frp lykkes godt med å drive dobbelkommunikasjon, selv når de setter i regjering: De klarer å beholde sjelen sin og appellere til eget grunnfjell, parret med at de har makt og være ansvarlige. I denne valgkampen var det nærmest fascinerende å se hvordan dette ble personfisert gjennom Syvi Listhaug og Siv Jensen. Listhaug er, velgermessig sett, et gedigent aktivum for partiet og bidrar til at innvandringsebatten stadig holdes varm. Jensen framstår som den moderate og ansvarlige. Denne kombinasjonen fungerer bra, og i tillegg har Frp et bredere fundament å stå på for de velgere som ikke legger så mye vekt på innvandring, men som stemmer Frp av andre årsaker av typen skatt, samferdsel, eldreomsorg etc.

Venstre berget seg over sperregrensen såvidt det var. "Bråkmakerstempelet" som de fikk etterhvert fikk i de knallharde budsjettforhandlingene i for høst ødela mye av inngangen til valgåret. Da partiet forstod at de måtte dreie fokus mer over på at de fortsatt er et klart borgerlig parti, så klarte man i siste liten å snu en trend som ellers trolig ville endt med fiasko. En del velgere som ikke fikser at Venstre bidrar til at Frp sitter i regjering røyk, men det ble trolig mer enn kompensert gjennom velgere som stemte Venstre fordi man så hvor viktig utfallet over/under sperregrensen var. Venstre oppfattes som det borgerlige miljøpartiet, men de må til neste valg bedre klare å få fram andre sider av politikken sin og ta mer eierskap i alle fall en eller to andre saker. Urbaniseringen av velgermassen bør passe Venstre bra strukturelt sett, og mange har Venstre som nr 3 eller 2, men dette er ikke nok - partiet sliter med man ikke klare skape nok entusisme. Venstre forblir på mange måter det partiet som mange liker, men som få gidder stemme på.

KrF er ute og kjører. Grunnfjellet er akkurat stort nok til å berge dem over sperregrensen denne gang, men neste gang er det ikke nok. Det vedvarende velgerproblemet til KrF er at de knapt appellerer til andre velgere enn sine egne. Og det holder ikke i lengden. Partiet har en god velgersak: Familiepolitikken. En sak som de i liten grad klarte å løfte. Dessuten var standpunktet i regjeringsspørsmålet krevende, og det var nesten umulig å forstå hvordan de skulle greie å kvitte seg med Frp og sette inn seg selv. Summen ble overhode ikke bra, og selv de morsomme onelinerne til Hareide uteble i de siste debattene.

Fragmenteringstendensen ved årets valg er klar: De tre største partiene går tilbake, mange av de små går fram. Vi får nå et storting bestående av ni partier, det er norsk rekord. I en tid der valgkampen foregår på så mange ulike plattformer samtidig, så kan det gi mindre partier en bedre mulighet for å få ut sine budskap til segmenter av velgermassen. Man kan hente ut et nisjepotensial som utfordrer de store breddepartiene. Det er også mange saker som er ganske viktige for velgerne, men ikke en eller to som stikker seg ut som de desidert viktige. Dette kan tolkes på to måter: For det første at for å bli et bredt parti, så må du ha troverdighet i mange forskjellige saker. Men dernest også at mange partier kan gis en mulighet til å erverve seg stor tillit i en eller to saker. En mangfoldig saksagenda på spredt ut over en rekke kommunikasjonskanaler kan ha bidratt til at vi i dag har fått et mer fragmentert politisk landskap.

Trenger vi en ny valgordning?
Jeg merker meg at de rødgrønne samlet sett har fått 13 000 flere stemmer enn de borgerlige, men likevel taper 89-80 i mandeter. I 2005 og 2009 var det omvendt: Borgerlig stemmeflertall, men rødgrønt mandatflertall. Dermed aktualiseres en diskusjon rundt valgordningen. En diskusjon som også vil bli tatt opp i det nye Valglovutvalget.

Valgsystemet vårt bygger på et ønske om å ivareta tre hensyn:
1. Godt samsvar mellom stemmer og mandater (prorsjonalitet, utjevning).
2. Styringsdyktighet (sperredivisor, sperreterskel)
3. Tilgodese utkant  (arealfaktor)

Jeg håper man vil ta ytterligere skritt i retning bedre samsvar, for å unngå flere slike uheldige valgutfall. Ergo bør man redusere antallet valgkretser, fjerne sperredivisoren og arealfaktoren. Da tar man et klarere valg om å prioritere 1) foran 2) og 3). Det vil ha sine ulemper, men fordelen veier for meg tyngst: En velger, en stemme, en verdi er et utmerket prinsipp. Andre vil ha motsatt oppfatning.

Uansett oppfatning er en skikkelig diskusjon rundt valgordningen velkommen.

KrF gikk på en valgsmell. Det var bare så vidt båten bar over sperregrensen. Partiet lyktes ikke med å få mandat i Akershus, og man mistet representasjon både i Oslo, Østfold og Vestfold. På Romerike er det, med unntak av små lyspunkt i Hurdal og Gjerdrum, bortimot bekmørkt for partiet. KrF er nesten redusert til et parti for folk på Sør-og Vestlandet. KrF appellerer i forsvinnende liten grad til andre velgere enn sine egne, og man mistet også en del velgere til Sp og Høyre.

KrF greide i for liten grad å løfte sin beste velgersak; familiepolitikken, i årets valgkamp. Man klarte ei heller, i motsetning til Sp og Frp, å utnytte rommet for verdidebatt som ble skapt i kjølvannet av oppmerksomheten rundt norske verdier. KrF slet også tungt med sin regjeringsstrategi. Det var høyst uklart hvordan man hadde tenkt å skvise Frp ut av regjeringskontorene og sette seg selv og Venstre inn. Etter valget måtte man, for syns skyld, ha samtaler med de blå, før KrF konkluderte med at de ikke vil i regjering med Frp og at man avslutter samarbeidsavtalen som har utgjort en viktig del av Solberg-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Dermed er KrF nå et mer fristilt sentrumsparti, selv om partiet fortsatt lener seg i retning Høyre og dermed, i alle fall på kort sikt, sikrer den blå regjeringenes videre eksistens. KrF kan nå i større grad stemme for det man er for og mot det man er mot på Stortinget og påføre regjeringen flere nederlag. For eksempel ved å stemme for reversering av tvangssammenslåingen av Skedsmo, Fet og Sørum. Selv om KrF tapte valget, så er maktposisjonen sterkere fordi H+Frp+V mistet sitt flertall. KrFs frigjøring gir imidlertid også regjeringen noen muligheter til å søke andre allianser i enkeltsaker. Her blir dog spørsmålet hvor konstruktiv opposisjonen ønsker å være med tanke på posisjoneringen inn mot valgene i 2019 og 2021.

KrF sin sentrumsvei er ikke overraskende med tanke på at partiet har oppnådd klart høyest tilslutning de gangene partiet har stått i spissen for et sentrumsalternativ (1973, 1997 og 2001). Men partiet bør også huske at sentrumsalternativet på 70- og 90-tallet oppstod som et produkt av at Ap frivillig abdiserte. Åtte år med rødgrønt flertallsstyre (2005-13), etterfulgt av fire blå år (2013-17), har gjort norsk politikk mer blokkorientert. Det har vært en ulempe for KrF. I øyeblikket er det ikke så mye som tyder på at sentrum kan gjenreises som selvstendig kraft. Sp virker komfortable i allianse med Ap, mens Venstre definerer seg stadig klarere på borgerlig side.

Når KrF har gjort det bra, har de også hatt politiske saker med bred appell som løft for minstepensjonister og kontantstøtte. Dette mangler nå. Partiet må derfor finne sin vei, både strategisk og politisk. Den sentrumsveien man har valgt, innebærer at KrF satser på at blokkene løsner og tidsånden snur i mer verdiorientert retning slik at etterspørselen etter mer anti-sekulære løsninger vokser. Det kan lykkes, men det er like sannsynlig at partiets aversjon mot Frp også i 2021 vil hindre dem i å inngå i et realistisk, borgerlig regjeringsalternativ.  Årets valg kan da bare være et forvarsel om hva som kommer.

Det er likevel for tidlig å avskrive KrF. Valgvinder kan løye og snu. Etablerte partier er svært seiglivede organismer.     

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. september 2017 

De rødgrønne utlignet nesten hele det borgerlige distriktsmandatforspranget, men det var ikke nok. Særlig var de borgerliges forsvar av Vestfold, Hedmark og Nordland viktig. 

Østfold: Østfold fulgte i stor grad landstendensen, men det er grunn til å merke seg at både SV og Rødt relativt sett gikk mer fram her, mens Venstres tilbakegang var mer markert. Mandatmessig gikk fordelingen av de 8 distriktsmandatene som ventet med Ap 3, H 2 (-1), Frp 2 og Sp 1 (+1). Frp tok sistemandatet med god klaring til Høyre som lå nærmest å ta det. Blokkmessig ble det borgerlige overtaket 5-3 fra 2013 utlignet til 4-4. 

Akershus:Venstres framgang her bryter med landstendensen, og det er primært sterke Høyre-kommuner som Asker, Bærum og Oppegård partiet kan takke for framgangen. Her kan taktisk stemmegivning ha spilt en rolle. Dette har sin motpost i at Høyre gikk mer markert tilbake både her og i fylket som helhet, men fortsatt er Akershus partiets sterkeste. Ap gikk noe mindre tilbake i Akershus enn i landet. Det bidro til å redde partiets 5. mandat i kretsen. Mandatfordelingen H 5 (-2), Ap 5, Frp 3, V 1, Sp 1 (+1), SV 1 (+1) var som ventet, med unntak av at MDG manglet drøyt 1300 stemmer på å utfordre Ap om sistemandatet. 11-5 borgerlig her i 2013 ble til 9-7 nå siden Sp og SV plukket opp de to mandatene som H mistet.

Oslo: Også her bryter Venstres framgang med landstendens, og vi ser noe av det samme mønsteret som i Akershus: Venstres framgang kommer primært i kretser der Høyre står sterkt som Ullern og Vestre Aker. Venstre gjorde det derfor bedre enn ventet og berget begge sine to mandater, mens Høyre falt noe mer i Oslo enn ellers i landet. Den historisk klart sterkeste Høyre-kretsen er nå helt nede på 7. plass når det gjelder oppsluning for partiet, slått av både Akershus, Vestfold, Hordaland, Vest-Ager, Rogaland og Buskerud. Ap gikk mindre tilbake i Oslo enn ellers, men det var ikke nok til å forhindre at man mistet et fast mandat. Ap manglet drøyt 9 000 stemmer på å beholde dette. Venstre tok sistemandatet. Rødt kom inn med solid margin og ble større enn MDG i hovedstaden. Mandatfordelingen ble Ap 5 (-1), H 5 (-1), Frp 2, V 2, SV 2 (+1), Rødt 1 (+1), MDG 1 og totalt 9-9 mellom blokkene, mot 10-8 borgerlig i 2013.

Hedmark:Ap blødde kraftig til Sp her, men også Høyre gikk mer tilbake i kretsen enn landet som helhet. Hedmark er likevel fortsatt Aps sterkeste krets, etterfulgt av Oppland og Nord-Trøndelag. Sp plukket opp det mandatet som Ap mistet, mens Frp klarte å holde på sitt faste mandat. Det ga fordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 og status quo 4-2 rødgrønt og dermed ikke den svingen på +1 rødgrønt som ville oppstått om Frp ikke hadde lyktes med å holde på sitt mandat.

Oppland:Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, men mer moderat enn i nabofylket. Dette ga et svært jevnt oppgjør mellom Ap og Sp om sistemandatet i kretsen der Sp dro det lengste strået med en margin på skarve 157 stemmer. Frp gikk kun marginalt tilbake og berget dermed sitt mandat, noe som var viktig for den borgerlige blokken. Mandatfordelingen Ap 2 (-1), Sp 2 (+1), H 1, Frp 1 var helt i tråd med forhåndsforventningen. Blokkene forble stabile på 3-2 rødgrønt.

Buskerud:Buskerud fulgte stort sett landstrenden. Men SV økte mer her og doblet nesten sin  oppslutning. Aps tilbakegang kunne ha satt tredjemandatet deres i fare, men partiet holdt unna med drøyt 2 000 stemmer ned til Høyre. Høyre mått på sin side finne seg å miste ett mandat til Sp slik at mandatfordelingen ble Ap 3, H 2 (-1), Frp 2, Sp 1 (+1). Blokkstillingen ble endret fra 5-3 borgerlig til uavgjort 4-4. Dette var som ventet.

Vestfold: Høyre gjorde et meget godt valg i Vestfold, brøt landstrenden og gikk faktisk et par tideler fram. Det sikret dem 3 mandater og blokkerte dermed for den muligheten som Ap her hadde til å plusse med ett mandat. Det er særlig i de to byene sør i fylket; Sandefjord og Larvik, som Høyre gikk fram. Mandatfordelingen ble H 3 (+1), Ap 2, Frp 1 (-1) og dermed fortsatt 4-2 borgerlig.

Telemark: Enorm Sp-framgang her. Det ga dem, som ventet, ett mandat, på bekostning av Ap. Mandatfordelingen ble i tråd med forventningen: Ap 2 (-1), Sp 1 (+1), H 1, Frp 1. Sp tok sistemandatet, men hadde svært god margin ned til Høyre som lå nærmest. Derfor ble det igjen 3-2 rødgrønt.

Aust-Agder: Svakere rødgrønn sving her enn i de fleste andre fylker. Både Høyre og Frp gikk kun marginalt tilbake, og også KrF hadde mindre tilbakegang her enn landstrend. Derimot var Venstres tilbakegang mer markert. Dette ga mandatfordelingen Ap 1, H 1, Frp 1 og 2-1 borgerlig som var svært forutsigbart før valget.

Vest-Agder: Kun beskjeden bevegelse i rødgrønn retning også her. Og Høyre gik endog noe fram. Det er også viktig for KrF at tilbakegangen er svakere her, det sikret dem et fortsatt fast mandat. Mandatfordelingen ble den ventede H 2, Ap 1, Frp 1 og KrF 1 og dermed 4-1 borgerlig som sist.

Rogaland: Aps tilbakegang kun marginal her. Sps framgang langt mer moderat enn mange andre steder i landet. Rogaland særpreges også av at Frp hadde framgang. Valget ble et durabelig oppgjør mellom Ap og Høyre om sistemandatet, der Ap til slutt vant dette med 184 stemmers margin etter omtelling. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 4 (+1), H 4, Frp 3, Sp 1 , KrF 1 (-1) og dermed en viss blokkforskyvning fra 9-4 borgerlig til 8-5.

Hordaland: De blå holdt skansen godt i kretsen. Frp holdt sitt 2013-nivå, og Høyre gikk bare litt tilbake. Også KrF og Venstre holdt sine mandater, men Venstre berget sistemandatet med tynn margin. Mandatfordelingen ble lik 2013 med H 5, Ap 4, Frp 2, Sp 1, KrF 1, SV 1 og V 1 og dermed også status quo 9-6 borgerlig.

Sogn og Fjordane: Også her holdt regjeringspartiene godt på oppslutningen, mens både V og KrF gikk markant tilbake. Ap holdt sitt mandat, mens Sp håpet å utfordre H om sistemandatet, men H berget dette med bra margin. Fordelingen ble dermed den ventede Sp 1, Ap 1, H 1 og status quo 2-1 rødgrønt.

Møre og Romsdal: Meget sterkt valg av Frp her med en framgang på over to prosentpoeng. Møre og Romsdal ble partiets klart beste fylke, etterfulgt av Rogaland og Troms. Likevel var det Høyre som, rent mandatmessig, hadde størst grunn til å juble fordi KrFs og Aps markerte tilbakegang her, gjorde at partiet fikk sistemandatet i kretsen "billig". Det ga mandatfordelingen H 3 (+1), Ap 2, Frp 2, Sp 1 og 5-3 borgerlig som sist.      

Sør-Trøndelag: Stort sett likt med landstendensen i Sør-Trøndelag. Jeg merker meg likevel at Rødt og MDG går mer fram her enn på landsbasis. Relativt lite spenning om mandatfordelingen, det endre som ventet med Ap 4, H 2, Frp 1 (-1), SV 1 (+1), Sp 1 og fra 5-4 til 6-3 rødgrønt. 

Nord-Trøndelag: Solid nedtur for Ap her, men uten at det fikk konsekvenser for deres mandatutelling. Eneste lille spenningsmomentet på forhånd var om Høyre ville klare å berge sistemandatet sitt. Det klarte man med bra margin, faktisk brøt partiet med landstrenden og gikk marginalt fram. Dette ga fordelingen Ap 2, Sp 1, H 1 og status quo 3-1 rødgrønt.

Nordland: Kolossal framgang for Sp, og tilsvarende massiv tilbakegang for Ap. Det ga et minus på hele to mandater for Ap, mens Sp på sin side kunne kapre to. Slike store mandatsvingninger er sjeldent å se. SV hadde en realistisk mulighet til å frata Frp sistemandatet, men SVs framgang var mindre i Nordland enn landssnittet, og de manglet drøyt 900 stemmer på å klare den oppgaven. Dermed ble det mandatfordelingen Ap 2 (-2), H 2, Frp 2, Sp 2 (+2) og status quo på 4-4.

Troms: Markant Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her, selv om endringene var noe mer avdempede enn i Nordland. Høyre gjorde et ok valg, men som ventet var de ikke i nærheten av å beholde sitt andremandat, Sp plukket dette enkelt. SV var ikke håpløst langt bak å være med i kamp om sistemandatet i kretsen med Ap, men manglet 1000 stemmer. Fordelingen ble den forventede Ap 2, H 1 (-1), Frp 1, Sp 1 (+1) og en blokkendring fra 3-2 borgerlig til rødgrønt 3-2.  

Finnmark: Massiv Sp-framgang og Ap-tilbakegang også her. Men i tillegg var Høyres tilbakegang svært stor, noe som ga dem et mandattap. Derimot gjorde Frp et sterkt valg og gikk fram, mye takket være sterk oppslutning og klar framgang i Alta der sykehussaken kan ha spilt en rolle for stemmegivningen. Mandatfordelingen ble den ventede Ap 2, Frp 1, Sp 1 (+1) og dermed 3-1 rødgrønt.    

I tabellen nedenfor har jeg summert opp den fylkesvise mandatfordelingen. En s bak tallet indikerer at partiet tok sistemandatet, mens n viser det partet som var nærmest å ta sistemandatet.


Ser vi blokkmessig på det, så avviker denne fasiten på tre punkt fra min siste mandatprognose: Ap maktet ikke å plukke opp det mandatet Frp mistet i Vestfold. Og Frp klarte å forsvare sine utsatte mandater i Hedmark og Nordland. Dette ga 76-74 borgerlig totalt, i stedet for 77-73 rødgrønt som var prediksjonen. Totalaviket er altså beskjedent, men viktig nok siden alle gikk i borgerlig retning.

Den rødgrønne mandatsvingen ble på +9. Fem av de nye rødgrønne mandatene kom i det sentrale Østlandsomårdet. To kom i Nord-Norge. Mens Vestlandet og Trøndelag stod for en hver. Fem av disse skyldes Sps framvekst, men også SV hentet tre "friske" mandater for de rødgrønne. Ap klarte å hente et nytt mandat i Rogaland. De rødgrønne entet altså inn det meste av det borgerlige mandatforspranget fra 2013, men totalt sett ble det likevel hakket for svakt.   

Aps tilbakegang er mest markant på Indre Østlandet og Nord-Norge. Dette faller sammen med at Sp vokser mest her. Men Sps framgang er bred, man går klart fram i samtlige fylker.  Også SVs framgang kommer på bred front.

Regjeringspartiene holdt nivået bra oppe mange steder, endog med en liten framgang i noen enkeltfylker, selv om landstrenden er ned målt mot det sterke blå 2013-valget. Særlig trer Sørlandet og Vestlandet fram som regioner der de blå stod i mot aller best.

Venstres urbane preg økte ved dette valget. Oslo og Akershus peker seg ut som partiets to klart beste fylker. KrF er trengt tilbake til sine kjerneområder på Sørlandet og Vestlandet. Men tilbakegangen er klar også på Vestlandet, mer marginal på Sørlandet. 

Jeg skal komme tilbake til fordelingen av utjevningsmandatene i neste analyse.     




           
                 

Stemmefordelingen i våre 19 valgkretser ble slik ved høstens valg:


Den partivise fordelingen av de 150 distriktsmandatene ble slik:


På denne bakgrunn ble det gjort to beregninger for å finne hvordan de 19 utjevningsmandatene skulle fordeles. Først fant man ut hvor mange ujevningsmandater hvert enkelt parti skulle ha. Det gjøres ved å sammenligne fordelingen av de 150 distriktsmandatene med hvordan fordelingen hadde vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater (landsmandater).

I tabellen nedenfor er denne sammenligningen foretatt. Antallet utjevningsmandater for hvert parti finner man ved å trekke antall distriksmandat fra antall landsmandat.




Ser vi blokkmessig på det, så ble de borgerlige partiene tildelt i alt 12 utjevningmandater, mens de rødgrønne partiene måtte nøye seg med 7. I 2013 var utjevningsfordelingen 11-8 i borgerlig favør. Siden de borgerlige vant 76 distriktsmandater, mot 74 for rødgrønn side, så måtte de rødgrønne ha plukket 11 ujevningsmandater for å flippe flertallet. Ett hovedproblem på rødgrønn side var at to av partiene, Rødt og MDG, ikke kom seg over sperregrensen og dermed ikke kom med i kampen om utjevningsmandatene.

For å finne i hvilke valgkretser de ulike partiene skulle ha sine utjevningsmandater, ble det gjort en  ny beregning der stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. Da kommer man ut med en rekke "restkvotienter" (ubrukte stemmer). Disse kvotientene, sammen med antallet utjevningsmandater for hvert enkelt parti skal ha og det faktum at det kun er ett utjevningsmandat pr valgkrets, legges til grunn for å finne den faktiske utjevningsfordelingen.

Bakke-Jensen fikk utjevningsmandat nr 1
Den høyeste restkvotienten ved årets valg fikk Høyre i Finnmark. Utjevningsmandat nr 1 gikk dermed til Frank Bakke Jensen. De tre neste på kvotienttopplisten var alle fra SV i hhv. Nordland (Mona Lill Fagerås), Rogland (Solfrid Lerbekk) og Troms (Torgeir Knag Fylkesnes). Dermed ble bl.a Venstres Iselin Nybø (Rogaland), som plukket utjevningsmandat nr 1 ved forrige valg, blokkert fordi hun denne gang bare hadde nest høyeste kvotient i Rogaland.

Det var en nedtur for KrF at man ikke maktet plukke et distriktsmandat i Møre og Romsdal. Men da det ble klart at KrF greide å holde seg over sperregrensen, så stod Steinar Reiten først i partiets utjevningskø, han hadde partiets høyeste restkvotient og ble dermed tildelt det første av KrFs i alt fem utjevningsmandater. Hans Olav Syversen (Oslo) hadde nest høyest kvotient for partiet, og Ingunn Ulfsten (Akershus) tredje høyest, men begge havnet litt bak Høyres kandidater i begge fylker (se avsnittet nedenfor).

Den med høyest kvotient som ikke ga utjevningsmandat ble Oslo Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai. Hun kom ikke inn fordi Ap ikke fikk utjevningsmandater ved årets valg. Men her var det svært nære på. Hadde Ap ikke lyktes (etter fintelling) med å kapre siste distriktsmandat i Rogaland, så ville Ap fått ett ujevningsmandat og dette ville tilfalt Al-Samarai. Dette utfallet ga i stedet en åpning for Stefan Heggelund i Oslo som sikret seg Høyres siste av partiets tre utjevningmandater (Høyres utjevningsmandat nr 2 tilfalt Hårek Elevenes i Akershus). Mens Anders Werp (Buskerud) hadde en hårfint svakere kvotient enn Heggelund og dermed måtte ta farvel med Stortinget etter fire år. At Heggelund hårfint karret seg foran Werp, åpnet for den kandidaten med nest høyeste kvotient i Buskerud; SVs Arne Nævra. Dette var første gang at et annet parti enn Sp plukket utjevningen i Buskerud etter at det nye valgsystemet ble innført i 2005.

Også Sylvi Listhaugs rådgiver, Espen Teigen, hadde utur i den forstand at han stod først i Frps "utjevningskø", men siden Frp ikke ble tildelt ett eneste utjevningsmandat, så kom han ikke inn fra Nord-Trøndelag. 
      




 
Som i 2013 tok KrF med seg utjevningen i Telemark (Geir Bekkevold). Derimot glapp Vestfold for partiet. Her manglet man skarve 215 stemmer på å bli større enn Venstre og få en høyere kvotient enn sin sentrumskollega. Dette medførte at Carl Erik Grimstad (V) i stedet kapret utjevningen i fylket og Anders Tyvand måtte takke for seg.

Derimot kapret KrF utjevningen i Vest-Ager denne gang. KrFs annenkandidat her ,Thorild Brandsdal, hadde lavere kvotient enn både Odd Omland (Ap), Ole Omdal (Sp), Theodor Helland (Frp) og Mali Tronsmoen (SV). Ap og Frp fikk ingen utjevningsmandater, mens Sp "brukte opp" sitt ene i Hordaland. SV hadde, i likhet med Sp, bedre kvotienter i andre fylker (se over) og brukte opp sine utjevningsmandater der. Dette ga Brandsdal den åpningen hun trengte.

Utjevningsmandat nr 18 ble en duell mellom Sveinung Rotevatn (V) og Tore Storehaug (KrF) der partiet som fikk flest stemmer av de to også fikk utjevningsmandatet i fylket. KrF fikk 151 stemmer mer enn Venstre i fylket og dermed gikk Storehaug seirende ut og Rotevatn måtte forlate Stortinget.

Image may be NSFW. Clik here to view.

Ville blokkutfallet blitt annerledes hvis KrF og/eller Venstre hadde ramlet under sperregrensen? Hvis vi senker KrF ned til 3,9 prosent, og holder øvrige stortingspartiers oppslutning konstant, ville partiets 5 utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 og Frp 1. Det ville gitt 86-83 borgerlig i antall mandater, altså et knappere flertall, men like fullt et flertall. Hadde Venstre ramlet under, så ville partiets utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 Frp 2 og dermed også det gitt 86-83 borgerlig. Hadde begge partiene falt under, ville derimot flertallet bikket til 87-82 rødgrønt.

Ville det blitt rødgrønt flertall hvis MDG hadde kommet over sperregrensen? Jekkes MDG opp til 4 blank, så ville de kapret seks utjevningsmandater, men "bare" tre av disse ville gått på bekostning av de borgerlige partiene slik at blokkufallet ville blitt 85-84 borgerlig. Hvis MDG hadde kommet over og KrF ramlet under, så ville det derimot gitt et rødgrønt flertall på 86-83.

Vi ser altså at selv om valget var jevnt, så hadde de borgerlige litt margin. De nøt godt av at stemmene på borgerlig side ga bedre mandatuttelling. Begge småpartiene KrF og V kom over sperregrensen og fikkdermed  langt "billigere" mandater enn  MDG og Rødt som ikke hadde stemmestyrke nok til å være med i utjevningskampen. 

Våre fremste valgforskere, Bernt Aardal og Johannes Bergh, har levert den første (foreløpige) analysen av høstens stortingsvalg. Jeg har lyst til å knytte noen egne kommentarer til disse interessante tallene som er lagt fram.

De framlagte tallene bygger på to kilder: En valgkampundersøkelse der 1509 personer er intervjuet både i juni og etter valget. Samt et panel av 517 personer som er fulgt både i 2013-valget og i 2017. Undersøkelsene gir et bra grunnlag for å forstå velgervandringene som foregikk mellom valgene, men må, som alle undersøkelser, tolkes i lys av feilmarginer. Jeg registrerer også at Frp er underrepresentert i materialet, mens SV er overrepresentert.

Færre endrer partivalg
Totalt sett endret ca en av tre velgere sitt partivalg i år. I 2005 endret nesten halvparten av velgerne sin preferanse. Det er altså klare tendenser til mer stabilitet i velgermassen nå enn på 90-tallet og starten av 2000-tallet, selv om endringene forstatt er betydelige. En tydeligere blokkorientering i norsk politikk kan være en mulig forklaring.     

Ser vi først på lojalitetstallene, altså andelen velgere som har stemt på samme parti både i 2013 og 2017 (markert i uthevet skrift i tabellen), så ser vi at Sp og Rødt hadde de mest lojale velgerne med et nivå godt oppe på 80-tallet, mens MDG og Venstre hadde de minst lojale med hhv. 44 og 34 prosent. Høy lojalitet er ofte en forutsetning for et godt valg, og både Sp og Rødt var da også blant valgets klare vinnere. MDG klarte å gå litt fram, til tross for sin labre lojalitet, mens Venstre måtte tåle tilbakegang, men tilbakegangen ble mindre enn målingene antydet. Begge partiene med lavest lojalitet klarte altså å kompensere for dette ved å tiltrekke seg andre velgere enn i 2013.

De øvrige partiene har lojalitetstall på det jevne (mellom 60 og 70 prosent). Jeg merker meg imidlertid at SVs 60 er klart bedre enn den lave loaliteten partiet har slitt med ved de siste valgene (i 2013 var den helt nede i 22). Også Frp dro opp sitt lojalitetstall fra lave 46 i 2013 til 67 i år.
 Ap ligger med sine 67 prosent litt høyere enn i 2013, men lavere enn det gode valget i 2009 da de noterte en lojalitet på 73 prosent. Høyre oppnådde 70 blank, som er litt lavere enn de to foregående valgene. Mens KrFs 64 er på et klart lavere nivå enn i 2013 da de kunne notere hele 88 prosent.

Hvordan vandret velgerne mellom partiene? Ser vi først på den store valgvinneren, Sp, så henter de særlig (over 60 000) velgere fra Ap. Men også Høyre, Venstre og KrF lekket mange velgere netto til Sp. Også Frp, MDG og SV hadde netto tap til partiet. I tilegg tiltrakk Sp seg en del velgere som ikke stemte sist. Sp hadde altså både en meget høy lojalitet og netto gevinst fra alle andre partier - der har du oppskriften på valgsuksess og det alle partier drømmer om.

Lilla velgere gikk til Høyre
Den klare valgtaperen ved årets valg, Ap, hadde en ok lojalitet, men slet med lekkasjer særlig til Sp og SV. Men også Rødt og MDG plukket bra med velgere fra Ap. Aller mest interessant i mine øyne er imidlertid Aps netto tap til Høyre. I følge forskernes tall er tapet på ca 20 000 velgere. Isolert sett høres ikke det mye ut, men sett i lys av at Ap før valget lenge lå i solid pluss mot Høyre, så innebærer dette at Høyre gjennom valgkampen maktet å snu velgerstrømmen og i stor grad tiltrekke seg de viktige lilla velgerne (som står mellom Ap og H). Dette bidro til å avgjøre valget i borgerlig favør. Mulige årsakshypoteser her kan være at mange kan ha ansett Høyre for et tryggere regjeringsvalg enn en mer uklar allianse av Ap+Sp+SV+kanskje MDG og Rødt. En viss "reverseringsfrykt" for et fremmadstormende Sp som vil strukturreformene til livs og en uro for rødgrønn økning av skattenivået, kan være andre momenter som gjorde at en del velgere havnet på Høyre og ikke Ap når de stod i valglokalene.

Ap var altså lekk i omtrent alle retninger, med ett markert unntak: Venstre. For Ap hadde et pluss på 40 000 velgere til Venstre, hvis tallene stemmer bra. Tilstrømningen fra Venstre bryter dermed markert med tendensen ellers og bidro til å bremse Aps fall noe. Her er det nærliggende å anta at en del tidligere Venstre-velgere mislikte partiets regjeringskobling til Frp og tydeliggjøringen av et borgerlig Venstre. Men overgangen bør også ses i lys av at Venstre hadde et klart positivt bytteforhold til Ap i 2013 og at noen av disse kan ha gått tilbake til Ap igjen.

Venstre hadde også klare tap til både MDG, Sp og SV, men Venstres tilbakegang ble redusert via klar tilstrømning fra Høyre. Netto er gevinsten fra Høyre på over 30 000 velgere. Uten disse ville Venstre ramlet under sperregrensen. Det er grunn til å tro at taktiske vurderinger kan ha spilt en rolle for en del av disse, men vi kan ikke vite det eksakte omfanget av taktisk stemmegivning før velgerne spørres konkret om dette. Dette ble gjort i forbindelse med 2013-valget, og forskerne Bjørn Erik Rasch og Aardal konkluderte den gang med at ca en av ti velgere generelt stemmer taktisk i Norge og at taktisk stemmegivning foregår på ulike sider av blokkene - i 2013 ble f eks taktisk stemmegivning på SV (fra tidligere Ap-velgere) utslagsgivende for at partiet holdt seg over sperregensen.

SV var ikke avhengig av taktiske stemmer for å havne på riktig side av sperregrensen i år. Den klare framgangen ved årets valg bunnet særlig i overganger fra Ap, men man hentet også bra med velgere fra Venstre. I tillegg oppnådde SV et fint tilsig av velgere som ikke stemte sist. I sum ble dette et pent pluss, selv om partiet lekket noen til Rødt. Når det gjelder Rødt, så er overgangstallene basert på kun 25 respondenter, så her må det utvises forsiktighet i tolkningene. Men materialet antyder at partiets framgang, ikke helt overraskende, er tuftet på overganger fra Ap og SV. I tillegg fikk partiet et solid pluss blant de som satt hjemme sitt.       

Begge regjeringspartiene Høyre og Frp gikk tilbake ved årets valg. Men tilbakegangen var begrenset, og med unntak av at Høyre lekket en del til Venstre og Sp, så var de netto tapene til andre partier beskjedne. Høyres pluss mot Ap var som nevnt særlig viktig, men også Frp gjorde åpenbart sin del av jobben ved at også de kunne notere et lite pluss mot Ap. Som vanlig var det en del utveksling av velgere mellom de to blå partiene, og i sum var det denne gang Frp som best ut av det, men her bør vi ha i mente at Frp mistet svært mange velgere til Høyre i 2013.

KrFs tilbakegang skyldes lavere lojalitet og lekkasjer til Sp, H og Frp. Partiets tilbakegang ble bremset av at man maktet å dra en del hjemmesittere fra 2013 ut av sofaen, dette kan ha berget dem over sperregrensen. MDGs (beskjedne) framgang ved årets valg kan tilskrives overganger fra Venstre, Ap og Høyre - i den rekkefølgen.     
 
Blokkovergangene 
Det var en bevegelse i rødgrønn retning ved årets valg, men bevegelsen ble ikke sterk nok for å endre flertallet. Primært var det Sp som bidro til å redusere det borgerlige flertallet ved å hente velgere både fra H, Frp, KrF og V. Ap tiltrakk seg en del V-velgere, mens MDG plukket opp noen fra V og H. Aps tap til Høyre og Frp dempet den netto blokkovergangen fra borgerlig til rødgrønt og forhindret rødgrønn valgseier.   

Det kommer stadig flere interessante valgtall fra Institutt for Samfunnsforskning. Denne uken er det lagt fram empiri om hvilke saker velgerne mente var viktigst og hvilke partier velgerne har mest tillit til i enkeltsaker. Ser vi på de viktigste sakene, så er det første som slår meg hvordan innvandring har vokst til å bli viktigst. Dernest legger jeg merke til at også skatt var langt viktigere for flere ved årets valg enn de foregående valgene. Vi må helt til bake til "skatt og skole"-valget i 2001 for å finne et høyere nivå for skatt. Også økonomi mer generelt, koblet til industri og sysselsetting, var langt viktigere i år enn sist. Det er også grunn til å merke seg at miljø var lengre framme i flere velgeres bevissthet enn i 2013. Også distriktspolitikk og sosial utjevning har en stigende tendens.

Helse og eldre faller
Derimot viser både helse og eldreomsorg en fallende tendens. Helse var bare sjette viktigst denne gang, og eldreomsorg kom helt nede på sjuendeplass. Også skole er på nedadgående, selv om skole  fortsatt er blant de tre viktigste sakene. Det er også grunn til å merke seg et markant fall for samferdsel og et minus for familiepolitikken.

Saksfragmentering er en annen hovedtend som det er grunn til å feste oppmerksomhet på. Det er ikke slik at en eller to saker dominerer dagsorden, det er seks-sju saker som alle er ganske viktige, men der ingen peker seg ut som desidert viktigst. Dette åpener et rom for at flere partier kan hente ut sine segmenter og utnytte "nisjepotensial". Det kan være en forkaring på at vi ved årets valg satte rekord i antall partier som ble representert på Stortinget. Skal du bli et stort parti, så er du like fullt avhengig av stor tillit å mange saker. 

Sakseierskap
Valgkamp handler i stor grad om at partiene forsøker få sine beste saker høyest mulig opp på agendaen og lengst mulig framme i velgernes bevissthet når de tar sine valg. Men "sakseierskap" er ingen konstant størrelse, partiene må slåss for tilliten i enkeltsaker hver eneste dag, og over tid så vinner partier tillit på noen felt, men taper på andre.

Derfor er det høyinteressant å koble velgernes oppfatning av hva som var de viktigste sakene ved årets valg, med partiutviklingen i sakseierskap. I tabellene nedenfor har forskerne spurt velgerne hvilket parti de mener har best politikk på ulike saksfelt.





Pro blå endringer på innvandring, skatt og sysselsetting
Summerer vi opp, så var den økte betydningen av innvandring og skatt avgjørende for den blå valgseieren da Høyre og Frp nyter økende tillit her, mens Aps tillit faller. I tillegg gjorde Høyres formiddable velgertillitsvekst på sysselsetting, og Aps sterke fall, sitt til at økende oppmerkomhet om temaet ikke ble noen ulempe for regjeringen.

Tallene som omhandler partienes sakseierskap inneholder både stabiliseringstrekk og endringstrekk, der Høyres sterkt økte miljøtillit er det mest overraskende. 

KrF har ramlet under sperregrensen etter valget, men det er fortsatt borgerlig flertall på snittet av målingene. Valgvinnerne går fram, valgtaperne går tilbake.

Jeg har tatt en titt på alle nasjonale målinger etter valget og legger et gjennomsnitt til grunn for vurderingene:

86-83 borgerlig
De borgerlige hentet inn det rødgrønne forspranget og vant valget 88-81 i mandater. Det er fortsatt borgerlig flertall på målingene. Både oktober og november gir et snitt på 86-83 i borgerlig favør.



Høyre på 2013-nivå
Høyre leverte en sterk valgkamp og kom i mål på 25 prosent ved valget. Stillingen er nå ytterligere styrket og man er helt oppe og lukter på 27-tallet, noe som er på linje med det sterke 2013-valget. I øyeblikket er Høyres Norges største parti. Et resultat på det nivået, ville gitt Høyre fem ekstra distriksmandater fra Akershus, Buskerud, Rogaland, Sør-Trøndelag og Finnmark. Mens ett av Høyres utjevningsmandater rolig ville røket, slik at man totalt ville kommet opp i 49 mandater.

   



Ap nede på 25-tallet 
Oppsiktsvekkende svak valgkamp og valg av Ap. Etter valget har nedturen bare fortsatt, og man har nå en oppslutning helt nede på 25-tallet. Et resultat på dette nivået ville gjort at Ap hadde tapt distriktsmandater i en rekke valgkretser: Akershus, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Finnmark. Men man ville blitt halveis kompensert for tapet via et par-tre utjevningsmandater.




Frp noe tilbake
Frp levert et bra valg på over 15 prosent. Partiet har falt litt tibake etter valget og er nå på rundt 14 prosent. Det ville gitt Frp trøbbel med å forsvare andremandatene i Buskerud og Nordland, men de kunne trolig blitt kompensert noe via ett utjevningsmandat.  





Sp styrkes
Valgvinner Sp har styrket sin stilling etter det svært gode valget og ser nå 11-tallet. Det kunne økt mandatbeholdningen med to, mest sannsynlig hadde det i så fall vært snakk om to utjevningsmandater ekstra.




SV øker 
SV leverte en sterk valgkamp, godt hjulpet av Aps kollaps, og noterte 6-tallet valgdagen. Partiet har ikke sett seg tilbake etter valget, og bikker i november jammen 7-tallet også. Med et slikt valgresultat, ville SV plusset på med ytterligere to mandater (fra Nordland og Troms) og fått 13 representanter på Tinget.






Venstre stabiliserer på 4-tallet
Det så lenge stygt ut for Norges eldste parti foran årets valg, men en fin sluttspurt berget dem over sperregrensen. Partiet har stablisert seg i overkant av fire prosent etter valget. Mandatmessig ligger Venstre også på status quo (8 mandater) målt mot 2017-valget.
 



KrF under sperregrensen
KrF har  vært i negativ uvikling siden i sommer og berget seg såvidt over sperregrensen ved valget. Etter valget har partiet fortsatt nedturen og er nå nede på 3-tallet. Partiet ville med et slikt valgresualt mistet sine fem utjevningsmandater og blitt stående igjen med kun tre distriktsmandater; ett i Rogaland, ett i Hordaland og ett i Vest-Agder.

MDGlyktes ikke med å bryte sperren ved årets valg, og pilen i november har pekt ned og man er nå nede på 2-tallet. Fortsatt innebærer det ett mandat i Oslo, men man er nå et godt stykke unna å plukke mandat i Akershus.

Bandwagon
Oppsummert så har fire partier gått fram etter valget: Høyre, Sp, SV og Rødt. Mens Ap, Frp, KrF og MDG har falt tilbake. Venstre har beveget seg sidelengs. Endringene føyer seg stort sett inn i et velkjent mønster der valgvinnere ofte får en viss "bandwagon"-effekt like etter valg, mens valgtaperne opplever det motsatte.

Blokkstillingen er relativt konstant, men det er ikke store bevegelser som skal til i rødgrønn retning før det borgerlige flertallet ryker.

Skatt var den nest viktigste enkeltsaken ved årets valg. Vi må helt tilbake til 2001 for å finne et valg der skatt var viktigere. Dette var bra for de blå. Riktignok tapte Høyre noe tillit her, slik at skattegevinsten ble noe mindre enn den ellers kunne blitt. Men Frp styrket også her sin posisjon, og samlet stod de blå i en klart bedre stilling på feltet enn Ap som gjennom valgkampen slet med å forklare velgerne hvorfor de mente det var lurt å øke skattene med 15 mrd.

Skole var tredje viktigst. Det er fortsatt få velgere som synes Frp har den beste skolepolitikken. Derimot er Høyre fremdeles ledende på feltet, selv om Ap her, i motsetning til de fleste andre områder, kryper litt innpå. Miljø, sysselsetting, helse, eldreomsorg, distrikt og samferdsel etterfulgte som nr. 4, 5, 6, 7, 8 og 9 i velgernes øyne. Også her utfyller Høyre og Frp hverandre godt. Høyre har, oppsiktsvekkende nok, gått forbi miljøpartiene MDG, SV og Venstre og er plutselig nå det partiet som flest velgere har tillit til i miljøpolitikken. Dessuten stormer Høyre fram på sysselsetting og har nå til og med rykket forbi Ap i deres gamle paradegren. Høyre nyter også meget god velgertillit både på helse og eldreomsorg.

Sp er dominerende på distriktspolitikk, men Høyre har rykket opp til å bli en god nr 2. Selv om Sp mobiliserte svært bra på sin motstand mot bl.a. kommunereformen, så tapte ikke Høyre noe på å framstå som den klareste forkjemperen, tvert i mot. Den klare fronten mellom Høyre og Sp gikk snarere ut over Ap som havnet i en skvis. Frp har på sin side styrket stillingen kraftig på samferdsel og er nå sakseier på dette feltet.

Ett siste og avgjørende punkt er også verdt å merke seg: Høyre snudde velgerstrømmen til Ap i løpet av valgkampen og gikk i netto pluss mot dem på valgdagen. Mange av de «lilla» velgerne som står mellom de to partiene, og som er særlige viktige å nå fram til med tanke på blokkutfallet, valgte Høyre. Aps skatteøkninger, frykten for å få en «reverseringsallianse» med et sterkt Sp og et uklart rødgrønt regjeringsalternativ, er tre mulige forklaringshypoteser på at lillavelgerne valgte som de gjorde.

Høyre og Frp har ulike sakseierskap og et troverdig regjeringsalternativ. Dette ga de blå stor saksbredde i sum. Denne sterke blå kombinasjonen avgjorde valget.


Kommentar i Romerikes Blad 27. november 2017

Vi har fått ny kvinnerekord og vårt nest yngste storting noensinne. Oslo og Troms har to av de sterkeste benkene, mens Oppland og Nordland virker å ha to av de svakeste.

Jeg har sett litt på de nye stortingsrepresentanenes alder, geografisk tilhørighet, komiteplassering og stilling i sine respektive partier. Vurderingene er i noen grad subjektive og er basert på de 169 som er valgt inn, ikke på fast møtende vararepresentanter:

Østfold: Valget endte med fordelingen Ap 3, H 2, Frp 2, Sp 1 og SV 1 u. Høyre mistet et fast mandat til Sp, mens KrF mistet sitt utjevningsmandat til SV. Det ga denne Østfold-benken:
Ap:
Stein Erik Lauvås (52 år, Marker, Kommunal)
Elise Bjørnebekk-Waagen (27 år, Sarpsborg, Helse)
Svein Roald Hansen (68 år, Fredrikstad, Arbeid og sosial)
H:
Ingjerd Schou (62 år, Spydeberg, Utenriks og forsvar)
Tage Pettersen (45 år, Moss, Familie og kultur)
Frp:
Ulf Leirstein (44 år, Moss, Justis)
Erlend Wiborg (33 år, Moss, Arbeid og sosial)
Sp:
Ole Andre Myhrvold (39 år, Trøgstad, Energi og miljø)
SV:
Freddy Andre Øvstegård (23 år, Sarpsborg, Familie og kultur)

Dermed ble det fem kjente og fire nye fjes på Østfold-benken (Bjørnbekk-Waagen, Pettersen, Myhrvold og Øvstegård). Det ble sju menn og to kvinner, mot 6-3 i forrige periode. Snittalderen sank fra 49 til 44 år. Geografisk ble Indre Østfold noe styrket. Halden og Fredrikstad mistet "hver sin" representant, mens to av de nye har Sarpsborg-tilknytning. Men Moss beholdt sin posisjon som største "representant-by".

Ingen av de blå Østfold-representantene har inntatt noen posisjon i regjeringsapparatet. Østfold har fått stor spredning i komiteplasseringen med representasjon i alt sju komiteer. Mitt inntrykk av benken er at den generelt består av en del backbenchere der Frps Leirstein og Wiborg nok er de som markerer seg mest utad, Wiborg har også blitt leder av Arbeids- og sosialkomiteen. Særlig Aps folk har vært grå. Det blir interessant å se hva nye og unge folk som Bjørnbekk-Waagen, Øvstegård og Myhrvold kan få til i denne perioden. 


Akershus: H 6 (1 u) , Ap 5, Frp 3, V 1, SV 1 og SP 1 ble fordelingen. Høyre mistet ett mandat til Sp. Det ga denne sammensetning av Akershus-benken:
Ap:
Anniken Huitfeldt (48 år, Ullensaker, Utenriks og forsvar)
Sverre Myrli (46 år, Skedsmo, Transport)
Nina Sandberg (50 år, Nesodden, Utdanning)Åsmund Aukrust (32 år, Bærum, Energi og miljø)
Tuva Moflag (38 år, Ski, Helse)
H:
Jan Tore Sanner (52 år, Bærum, Kommunalminister)
Tone Trøen (51 år, Eidsvoll, Familie og kultur)
Henrik Asheim (34 år, Bærum, Finans)
Nils Aage Jegstad (67 år, Vestby, Transport)
Turid Kristensen (51 år, Lørenskog, Utdanning)
Hårek Elvenes (58 år, Bærum, Utenriks og forsvar)
Frp:
Hans Andreas Limi (57 år, Bærum, Utenriks og forsvar)
Himanu Gulati (29 år, Skedsmo, Justis)
Kari Kjos (55 år, Lørenskog, Kommunal)
V:
Abid Raja (42 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
Sp:
Sigbjørn Gjelsvik (43 år, Sørum, Finans)
SV:
Nicolas Wilkinson (28 år, Oppegård, Helse)

Bente Stein Mathiesen (H, 61 år, Asker, Kontroll) møter fast for Sanner så lenge han er minister.

Det ble ti gjenvalgte og sju nye representanter (hvis vi regner Elvenes som ny, han møtte som fast vara for Sanner i forrige periode). Det ble 11 menn og 6 kvinner, mot 9-8 sist. Snittalderen sank fra 47 år til 46 år. Akershus er på mange måter delt i tre regioner; Romerike, Follo og Vest (Asker og Bærum). Romerike fikk 7 representanter, Follo 4 og Vest 5 mot 6-4-6  i inneværende periode, altså en viss styrking av Romerike og svekkelse av Vest. Når det gjelder Vest, så er det verdt å merke seg at samtlige 5 representanter kommer fra Bærum, ingen fra Asker (hvis vi holder Mathiesen utenfor).

I Ap er det primært Hutifeldt som markerer seg. Det blir interessant å se hva ex-Nesoodden ordfører Sandberg og ex Ski-ordfører Moflag kan få til som nye representanter. Og er det dags for Sverre Myrli å få ut mer av talentet sitt, eller er han over toppen?

I Høyre står Sanner fortsatt på høyden av sin politiske karriere som minister, mens fremadstormende Asheim har fått sine vikaruker som kunnskapsminister i Røe Isaksens pappaperm-periode, et vikariat han fikk mye ut av, så får vi se om han kan følge opp i Finanskomiteen. Tone Trøen markerte seg i Helsekomiteen i forrige periode, hun er flyttet over som leder av Familie og kultur - og har dermed fått en posisjon der det bør være mulig å markere seg godt. Elvenes har startet friskt i Utenriks og forsvar. Det samme kan sies om Gjelsvik (Sp) i Finans.

Frp-Limi har fått en viktig oppgave som ny parlamentarisk leder i partiet. Mens Kjos er degradert fra leder av Helsekomiteen til nestleder i Familie. V-Raja tar godt med plass og kan være et mulig lederemne i Venstre etter Grande. Wilkinson er på langt nær der ennå, men han er et talent som SV kan få mye ut av.


Oslo:  H 6 (1u), Ap 5, Frp 2, V 2, SV 2, MDG 1 og Rødt 1 ble utfallet i hovedstaden. Ap og KrF mistet hvert sitt mandat, mens SV og Rødt vant nye mandater. Oslo-benken ble slik:
Ap:
Jonas Gahr Støre (57 år, Vestre Aker, Utenriks og forsvar)
Marianne Marthinsen (37 år, Grünerløkka, Utenriks og forsvar)
Jan Bøhler (65 år, Alna, Justis)
Siri Staalesen (44 år, Nordstrand, Kommunal)
Espen Barth Eide (53 år, Vestre Aker, Energi og miljø)
H:
Ine Eriksen Søreide (41 år, Gamle Oslo, Utenriksminister)
Nikolai Astrup (39 år, Frogner, Finans)
Michael Tetzschner (65 år, Vestre Aker, Utenriks og forsvar)
Heidi Nordby Lunde (44 år, Grünerløkka, Arbeid og sosial)
Mudassar Kapur (41 år, Nordstrand, Finans)
Stefan Heggelund (33 år, Grünerløkka, Energi og miljø)
Frp:
Siv Jensen (48 år, Nordstrand, Finansminister)
Christian Tybring Gjedde (54 år, Frogner, Utenriks og forsvar)
V:
Trine Skei Grande (48 år, Gamle Oslo, Utdanning)
Ola Elvestuen (50 år, St. Hanshaugen, Energi og miljø)
SV
Kari Elisabeth Kaski (29 år, Gamle Oslo, Finans)
Petter Eide (58 år, Grünerløkka, Justis)
MDG:
Une Bastholm (31 år, St. Hanshaugen, Energi og miljø)
Rødt:
Bjørnar Moxnes (36 år, St.Hanshaugen, Finans)
 
Mathilde Tybring Gjedde (25 år, Vestre Aker, Utdanning) møter fast for Eriksen Søreide. Mazyar Keshvari (36 år, Rælingen, Kontroll) møter fast for Siv Jensen. 

Det ble 11 gjenvalgte representanter og åtte ferske (hvis Nordby Lunde regnes som fersk, hun møtte som fast vara for Søreide i forrige periode). 11 menn og åtte kvinner, mot 12-7 i foregående periode. Snittalderen ble liggende på 46 år. Det var 11-8 i favør vestlige bydeler (inkl Bærum og Nordstrand) i forrige periode, og det ble samme forhold nå. Bydelene Nordstrand, Vestre Aker og St.hanshaugen har tre representanter med bostedadresse der, mens Bjerke, Stovner, Grorud og Ullern står uten noen som er bosatt der.

Veldig mange av Oslos representanter er høyt profilerte. Fem er partiledere (Støre, Jensen, Skei Grande, Moxnes, Bastholm). Aps Marianne Marthinsen ble degradert fra finanspolitisk talsperson til menig medlem av Utenriks. Foreløpig har Staalesen vært usynlig, mens velkjente, men i denne sammenheng, ferske Barth Eide, er det stilt høye forventninger til. Jan Bøhler holder på med sitt, men jeg synes ikke Ap får all verdens ut av ham utad.

Eriksen Søreide ble Norges første kvinnelige utenriksminister og er en glitrende politiker og et trolig lederemne etter Erna Solberg, en kamp hun kan komme til å utkjempe med Røe Isaksen. Nikolai Astrup har avansert til å bli leder av Finanskomiteen og har potensial til å få enda større oppgaver, selv om den "klassiske" Høyre-bakgrunnen sikkert kan holdes i mot ham. Tetzchner, Nordby Lunde og Heggelund ligger i sjiktet et stykke bak der, mens Kapur for meg framstår relativt usynlig.

Skei Grande og Siv Jensen er ubestridte ledere av hvert sitt parti. Tybring Gjedde appellerer til den  innvandringskritiske sjelen i partiet og er slik sett nyttig. Elvestuen fungerer bra i sjiktet bak Skei Grande, men jeg tror det blir med det. Kaski har startet godt for SV, så får vi se om hun kan følge opp. Eide har jeg ikke hørt noe til foreløpig.

Bastholm har overtatt Rasmus Hanssons posisjon, og har helt andre egenskaper enn ham. Kan skiftet i MDG ha kommet noen år for tidlig? MDG er fortsatt såpass ferske i dette selsskapet, at de kunne ha trengt Hanssons "sluggeregenskaper" noen år til, men alt avhenger av miljøsakens plass framover. Det blir også høyinteressant å følge Moxnes sin vei videre, i ham har Rødt omsider funnet en som kan ta partiet til nye høyder, men det er en stor jobb som må gjøres alene inn mot neste valg i 2021.

Hedmark: Ap 2, Sp 2, Frp 1 og SV 1u ble fordelingen her. Sp plukket opp det mandatet Ap mistet. Hedmark-benken ble slik:
Anette Trettebergstuen (36 år, Hamar, Familie og kultur)
Nils Kristen Sandtrøen (28 år, Tynset, Næring)
H:
Kristian Tonning Riise (29 år, Stange, Arbeid og sosial)
Sp:
Trygve Slagsvold Vedum (39 år, Stange, Finans)
Emile Enger Mehl (24 år, Åsnes, Justis)
Frp:
Tor Andre Johnsen (49 år, Ringsaker, Transport)
SV:
Karin Andersen (65 år, Hamar, Kommunal)

Fire gamle og tre nye fjes her. Fire menn og tre kvinner er som i foregående periode. Snittalderen sank kraftig fra 48 til 39 år. Stange og Tynset kom styrket ut, mens Kongsvinger og Elverum mistet sine representanter.

Partileder Vedum er i en klasse for seg på Hedmark-benken. Også Aps Trettebergstuen og SV-Andersen er gode til å markere seg og sitt partis saker og sistnevnte er nå også belønnet med å lede Kommunalkomiteen, mens Trettebergstuen bekler nestledervervet i Familiekomiteen. Frp-Johnsen ser jeg lite til. De tre unge talentene Sandtrøen, Riise og Mehl blir spennende å følge i denne perioden.


Oppland: Ap 2, Sp 2, H 1, Frp 1 og V 1 u ble utfallet her. Sp plukket opp det mandatet som Ap tapte. Oppland-benken ble sammensatt slik:
Ap:
Rigmor Aasrud (57 år, Gran,Kommunal)
Tore Hagebakken (56 år, Gjøvik, Helse)
H:
Olemic Thommessen (61 år, Lillehammer, Stortingspresident)
Sp:
Ivar Odnes (53 år, Østre Toten, Transport)
Marit Strand (25 år, Østre Slidre, Utdanning)
Frp:
Morten Ørsal Johansen (53 år, Nordre Land, Næring)
V:
Kjetil Kjenseth (49 år, Gjøvik, Kommunal)

Fem representanter ble gjenvalgt, mens det kom inn to nye representanter (begge fra Sp).  Snittalderen økte fra 48 til 51 år. Fem menn og to kvinner ble kjønnsbalansen, mot 4-3 i forrige periode. Østre Slidre og Østre Toten får en representant hver, på bekostning av Gran og Nord-Aurdal.

Thommessen ble med nød og neppe gjenvalgt som Stortingspresident. I tillegg har Oppland en Aasrud som markerer seg ganske bra, men hun er likevel et godt stykke unna toppsjiktet. Ellers ser det tynt ut, men kanskje kan nykommerne i Sp få til noe. For meg var det dog en overraskelse at Anne Wøien (Sp) ble vraket til fordel for Odnes. 


Buskerud: Ap 3, H 2, Frp 2, Sp 1 og SV 1u ble resultatet her. SV vant ett mandat, Høyre tapte ett. Dermed ble det disse ni som representerer velgerne i Buskerud i denne peridoen:
Ap:
Martin Kolberg (68 år, Lier, Utenriks og forsvar)
Lise Christoffersen (62 år, Drammen, Arbeid og sosial)
Masud Gharakani (35 år, Drammen, Familie og kultur)
H:
Trond Helleland (55 år, Drammen, Utenriks og forsvar)
Kristin Ørmen Johnsen (64 år, Drammen, Kommunal)
Frp:
Morten Wold (50 år, Modum, Familie og kultur)
Jon Helgheim (36 år, Drammen, Kommunal)
Sp:
Per Olaf Lundteigen (64 år, Øvre Eiker, Arbeid og sosial)
SV:
Arne Nævra (64 år, Lier, Transport)

Her ble det seks gjenvalg og tre nye. Sju menn og to kvinner, slik det også var i forrige periode. Buskerud-representantenes snittalder økte fra 51 til 55 år. Geografisk er det omtrent stablit; Drammen dominerer. Lier styrket seg dog noe, mens Øvre Eiker mistet en.

Kolberg har rikspolitisk gjennomslag, men jeg tror det skal bli vanskeligere for ham å markere seg framover etter byttet fra Kontroll til Utenrikskomiteen. Høyres Helleland har en framskutt posisjon som parlamentarisk leder. Lundteigen har vært en rikspolitisk størrelse, mest som utspillspolitker, men virker å være på hell. Jeg synes de øvrige ikke markerer seg all verdens, vi får se hva de tre  nykommerne kan stelle i stand etterhvert.


Vestfold:  Ap 2, H 3, Frp 1 og V 1 u her. Benken fra gullkysten ble slik:
Ap:
Dag Terje Andersen (60 år, Lardal, Kontroll)
Maria Karina Aasen-Svendsrud (37 år, Horten, Justis)
H:
Kårstein Eidem Løvaas (50 år, Nøtterøy, Næring)
Lene Westgaard-Halle (38 år, Larvik, Energi og miljø)
Erlend Larsen (52 år, Stokke, Helse)
Frp:
Morten Stordalen (49 år, Re, Transport)
V:
Carl Erik Grimstad (65 år, Nøtterøy, Helse)

Tre gjenvalgte og fire nye her. Fem menn og to kvinner, mot 6-1 sist. Både Sandefjord og Tønsberg er nå uten representanter. Snittalderen økte fra 48 til 50 år.

Andersen har fått en fremskutt posisjon som leder av Kontrollkomiteen. Med en regjering som etter valget lever farligere parlamentarisk, kan den oppgaven bli ekstra interessant. Smått med rikspolitiske størrelser bak Andersen, men Grimstad kan jo kanskje bli morsom å følge. Det blir også spennende å se om "up-and-coming" Svendsrud og Westgaard-Halle kan stige i gradene i sine respektive partier.


Telemark: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp 1 og KrF 1 u her. Ap mistet ett mandat til Sp. Telemark-benken ble slik:
Ap:
Terje Aasland (52 år, Skien, Næring)
Lene Vågslid (31 år, Tokke, Justis)
H:
Solveig Abrahamsen (54 år, Seljord, Transport)
Frp:
Bård Hoksrud (44 år, Bamble, Helse)
Sp:
Åslaug Sem-Jacobsen (46 år, Notodden, Familie og kultur)
KrF:
Geir Bekkevold (54 år, Skien, Familie og kultur)

Fire gamle og to nye ansikter her, hvis vi regner Abrahamsen som ny, hun møtte som fast vara for kunnskapsminister Røe Isaksen i forrige periode. Seljord og Notodeen fikk inn hver sin representant, mens Porsgrunn blir stående uten representasjon. Snittalderen steg markant fra 38 til 47 år.

Vågslid har inntatt en viktig posisjon som leder av Justiskomiteen og vil være akutell for en ministerpost den dagen Ap kommer tilbake i regjering. Aasland og Bekkevold er begge andre nestledere for sine komiteer. Mens Hoksrud er helsepolitisk talsperson for sitt parti, så Telemark-folkene gjør seg bemerket. I tillegg er Røe Isaksen et mulig lederemne for Høyre, men så er spørsmålet om han, i alle fall på kort sikt, vil sette familielivet og forlate regjeringen eller bli med videre etter den omøblingeren som snart er ventet. 


Aust-Agder
Ap 1, H 1, Frp 1 og KrF 1u ble resultatet, akkurat som sist. Aust-Agder-benken 2017-21 ble slik:
Ap:
Tellef Inge Mørland (37 år, Arendal, Helse)
H:
Svein Harberg (59 år, Grimstad, Kontroll)
Frp:
Åshild Bruun-Gundersen (30 år, Arendal, Utdanning)
KrF:
Kjell Ingolf Ropstad (32 år, Evje og Hornes, Finans)

To gjenvalgte representanter og to nye her. Tre menn og en kvinne er det samme som sist. Snittalderen er redusert fra 46 til 40 år. Den geografiske representasjon innad i fylket er stabilt.

Ropstad er på vei opp i KrF og har nå fått en meget viktig rolle som finanspolitisk talsperson. Med KrF i vippeposisjon på Tinget, vil han bli meget godt synlig. Ropstad kan også være et lederemne etter Hareide. Av de øvrige tre på benken kan nykommerne Bruun-Gundersen og Møland være aktuelle å følge med på. Bruun-Gundersen har slitt med mye internt bråd i eget fylkesparti.  


Vest-Agder: Ap 1, H 2, KrF 2 (1u) og Frp 1 ble resultatet her. Vest-Agder-benken ble slik:
Ap:
Kari Henriksen (62 år, Kristiansand, Familie og kultur)
H:
Ingunn Foss (57 år, Lyngdal, Næring)
Norunn Benestad (61 år, Kristiansand, Kommunal)
Frp:
Gisle Saudland (31 år, Flekkefjord, Energi og miljø)
KrF:
Hans Kristian Grøvan (64 år, Lyngdal, Utdanning)
Torhild Brandsdal (61 år, Vennesla, Kommunal)

Her ble det fire kvinner og to menn, motsatt av forrige periode. Fire ble gjenvalgt, mens to er nye (Saudland og Brandsdal). Snittladeren ligger stabilt på 56 år. Kvinesdal og Mandal mistet hver sin representant, til fordel for Flekkefjord og Vennesla.

Synes det ser relativt grått ut i vårt sørligste fylke, her er det mest backbenchere. Brandsal har dog en interessant posisjon som KrFs talsperson ifm. kommune- og regionreformen. Er også nysgjerrig på Saudland.


Rogaland: Ap 4, H 4, Frp 3, KrF 1, Sp 1 og SV 1 u  ble fordelingen her. Ap plukket opp det faste mandatet som KrF mistet, mens SV overtok Venstres utjevningsmandat. Dermed ble benken seende slik ut:
Ap:
Hadia Tajik (34 år, Oslo, Arbeid og sosial)
Torstein Tvedt Solberg (32 år, Stavanger, Utdanning)
Hege Haukeland Liadal (45 år, Haugesund, Energi og miljø)
Øystein Langholm Hansen (60 år, Strand, Transport)
H:
Bent Høie (46 år, Stavanger, Helseminister)
Tina Bru (31 år, Sandnes, Energi og miljø)
Sveinung Stensland (45 år, Haugesund, Helse)
Margret Hagerup (37 år, Time, Arbeid og sosial)
Frp:
Solveig Horne (48 år, Sola, Familieminister)
Roy Steffensen (37 år, Kvitsøy, Utdanning)
Terje Halleland (51 år, Vindafjord, Energi og miljø)
Sp:
Geir Pollestad (39 år, Time, Næring)
KrF:
Olaug Bollestad (56 år, Gjesdal, Helse)
SV:
Solfrid Lerbekk (27 år, Time, Arbeid og sosial)

Aleksander Stokkebø (H, 23 år, Stavanger, Utdanning) møter fast så lenge Høie er minister. Det samme gjelder Atle Simonsen (Frp, 29 år, Stavanger, Arbeid og sosial) for familieminster Horne.

Ni "travere" og fem nye fjes her (jeg regner da Stensland, som møtte fast for Høie sist, som ny, men ikke Tajik, som byttet valgkrets fra Oslo til Rogaland). Sju kvinner og sju menn, mot 8-6 kvinner i forrige periode. Snittalderen ligger stabilt på 42 år.  Strand og Vindafjord får representasjon, mens Egersund og Karmøy mister sine.

Høie står fortsatt på toppen av sin politiske karriere som helseminister, jeg tror ikke han kommer lenger. Det samme gjelder familieminister Horne. Tajik er, slik jeg vurderer det, nr 3 i Ap, bak Støre og Giske og kan være aktuell når Støres tid er over.

Bak disse tre, finner vi et sjikt bestående av Bru, Pollestad, Bollestad og Solberg. Bru avanserer i Høyre og er blitt andre nestleder i Energi og miljø-komiteen. Miljø er et felt som hennes parti overraskende nok fester et stadig bedre grep om. Pollestad har politisk teft, er blitt leder av Næringskomiteen og bør være ministeraktuell neste gang Sp inntar regjeringskontorene. Bollestad er ny leder av Helsekomiteen og vil få utmerkede muligheter i løpet av perioden til å fronte politikk.

Jeg er også spent på om Tvedt Solberg kan klare å foredle talentet sitt i denne perioden. De øvrige har jeg ingen store forventninger til. 

Hordaland: Ap 4, H 5, Frp 2, Sp 2 (1u), KrF 1, SV 1 og V 1 ble resultatet her. Sp overtok Høyres utjevningsmandat. Hordaland-benken ser dermed slik ut:
Ap:
Magne Rommetveit (61 år, Stord, Kontroll)
Jette Christensen (37 år, Bergen, Utdanning)
Eigil Knutsen (29 år, Bergen, Finans)
Ruth Grung (58 år, Bergen, Næring)
H:
Erna Solberg (56 år, Bergen, Statsminister)
Ove Trellevik (52 år, Sund, Kommunal)
Peter Christian Frølich (30 år, Bergen, Justis)
Torill Eidsheim (47 år, Lindås, Helse)
Tom-Christer Nilsen (47 år,  Askøy, Næring)
Frp:
Helge Andre Njåstad (37 år, Austevoll, Finans)
Silje Hjemdal (33 år, Bergen, Familie og kultur)
KrF:
Knut Arild Hareide (45 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
SV:
Audun Lysbakken (40 år, Oslo, Utenriks og forsvar)
Sp:
Kjersti Toppe (50 år, Bergen, Helse)
Nils T Bjørke (58 år, Voss, Kontroll)
V:
Terje Breivik (52 år, Ulvik, Finans)

Liv Kari Eskeland (H, 52 år, Stord, Energi og miljø) møter fast så lenge Solberg er statsminister.

4 nye og 12 gamle her. Det ble ti menn og seks kvinner mot 11-5 i forrige periode. Snittalderen gikk svakt ned fra 47 til 46 år.  Bergen-dominansen minket litt og Askøy ble representert.

Tre partiledere er fra Hordaland. Solberg er "dronningen" av norsk politikk for tiden. Vil hun trekke seg ut stykke ut i denne perioden eller fortsette ufortrødent inn mot 2021? Lysbakken og Hareide er suverene i sine respektive partier, men Hareide sliter tungt med å få snudd trenden for KrF, mens Lysbakken lyktes i høst med tilsvarende for SV.

Ser vi bak dette sterke topsjiktet på Hordaland-benken, så er det flere interessante størrelser i sjiktet bak. Terje Breivik er en sentral figur bak Skei Grande i Venstre som nestleder og finanspolitisk talsperson. Men noe lederemne er han neppe. Njåstad er på vei opp i Frp og er, i likhet med Breivik, finanspolitisk talsperson,  i tillegg til at han har blitt nestleder i Finanskomiteen. Sp-Toppe har rykket opp til første nestleder i Helsekomiteen og er synlig i mediebildet. Jette Christensen er også godt profilert, men det neste steget i hennes politiske karriere ser ut til å vente på seg.

Vi bør også følge litt med på unge Frølich som er på vei opp i Høyre og har inntatt en sterk posisjon som nestleder i Justiskomiteen. Ap-Knutsen og Frp-Hjemdal er andre, interessante folk å følge med i denne perioden. Tiden vil vise om  de har noe mer i seg enn ordinære representanter.

Resten av Hordaland-benken ser grå ut.     

Sogn og Fjordane: Ap 1, H 1, Sp 1 og KrF 1 u ble fordelingen her, KrF plukket opp det utjevningsmandatet som V mistet. Benken ble slik:
Ap:
Ingrid Heggø (56 år, Høyanger, Finans)
Sp:
Liv Signe Navarsete (59 år, Sogndal, Utenriks og forsvar)
H:
Frida Melvær (45 år, Askvoll, Justis)
KrF:
Tore Storehaug (25 år, Askvoll, Familie og kultur)

To gjenvalg og to nye her. Tre kvinner og en mann, mot 2-2 sist. Hornindal og Eid mistet sin representasjon til fordel Askvoll. Snittalderen sank fra 47 til 46 år.

Navarsete har jo vært både partileder og statsråd, og er på klart nedadgående, men likevel den sterkeste. Storehaug kan det være grunn til knytte visse forventninger til, han kan være en kommende størrelse i KrF. Heggø går løs på sin fjerde periode, uten at neppe særlig mange har lagt merke til henne. Melvær blir mest trolig også en backbencher, men vi får se.

Møre og Romsdal: Ap 2, H 3, Frp 2, Sp 1 og KrF 1 u her. Høyre vant ett mandat, mens Venstre mistet ett. Det ga denne MR-benken:
Ap:
Else May Botten (44 år, Molde, Energi og miljø)
Fredric Holen Bjørdal (27 år, Ørsta, Finans)
H:
Helge Orten (51 år, Midsund, Transport)
Marianne Synnes (47 år, Ålesund, Helse)
Vetle Soleim (24 år, Smøla, Finans)
Frp:
Sylvi Listhaug (40 år, Oslo, Innvandringsminister)
Jon Georg Dale (33 år, Volda, Landbruksminister)
KrF:
Steinar Reiten (54 år, Averøy, Næring)
Sp:
Jenny Klinge (42 år, Surnadal, Justis)

Jan Steinar Johansen (Frp, 45 år, Averøy, Helse) møter fast for Listhaug og Knut Magne Flølo (Frp, 68 år, Vestnes, Finans) møter fast for Dale.

Det ble fire gjenvalg og fem nye representanter her. Fem menn og fire kvinner, som i inneværende  periode. Snittalderen sank markant fra 49 til 40 år. Ålesund kom svekket ut, til fordel for Averøy og Volda.

Møre og Romsdal har Frps mest markante politiker etter Siv Jensen i innvandringsminister Sylvi Listhaug. Også Dale har en stigende stjerne i partiet, og skjøtter sitt verv som landbruksminister godt.

Bak disse to sterke Frp-erne, befinner Orten og Klinge seg. Han er leder av Transportkomiteen og hun har blitt nestleder i Justiskomiteen. Deretter ser det relativt tynt ut, mest interessant blir det om talentene Bjørdal og Soleim kan utvikle seg i denne perioden. 


Sør-Trøndelag: Ap 4, H 2, Frp 1, Sp 1, SV 1 og V 1 u her.  Frp mistet ett, mens Venstre vant ett. Benken ble seende slik ut:
Ap:
Trond Giske (51 år, Trondheim, Finans)
Eva Kristin Hansen (44 år, Trondheim, Kontroll)
Jorodd Asphjell (57 år, Orkdal, Kommunal)
Kirsti Leirtrø (54 år, Ørland, Transport)
H:
Linda Helleland (38 år, Klæbu, Kulturminister)
Mari Holm Lønseth (25 år, Trondheim, Kommunal)
Frp:
Sivert Bjørnstad (27 år, Trondheim, Finans)
Sp:
Heidi Greni (55 år, Holtålen, Kommunal)
SV:
Lars Haltbrekken (46 år, Oslo, Energi og miljø)
V:
Jon Gunnes (61 år, Trondheim, Transport)

Guro Angsell Gimse (H, 46 år, Melhus, Justis) møter fast for Helleland.

Her ble det seks gjenvalg og fire nye representanter. Fem menn og fem kvinner mot 6-4 menn i inneværende periode. Snittalderen steg fra 41 til 46 år. Lenvik og Rissa mistet sin representasjon, mens Ørland fikk inn en.

Giske er nr 2 i Ap og kan være neste leder i Ap den dagen Jonas Gahr Støre trer til side. Helleand har langt i fra samme status i Høyre, men er har vist en oppadstigende tendens, så får vi se om hun allerede har hentet ut sitt potensial som Kulturminister.

Bak disse to størrrelsene, finner vi ett av Frps fremste politiske talenter, Sivert Bjørnstad. De øvrige sju på trønderbenken er på det jevne, men vi bør følge litt med på Høyres Lønseth.   


Nord-Trøndelag: Ap 2, Sp 1, H 1 og V 1u ble fordelingen her, slik den også var i forrige periode. Det ga denne nordtrønderbenken:
Ap:
Ingvild Kjerkhol (42 år, Stjørdal, Helse)
Arild Grande (39 år, Levanger, Arbeid og sosial)
Sp:
Marit Arnstad (55 år, Stjørdal, Utdanning)
H:
Elin Agdestein (60 år, Steinkjer,
V:
Andre Skjeldstad (52 år, Verran, Næring)

Stabil benk her, alle ble gjenvalgt! Og dermed fortsatt tre kvinner og to menn, mens gjennomsnittsalderen naturlig nok økte med fire år; fra 46 til 50 år.

Kjerkhol stiger i gradene i Ap og er nå blitt fraksjonsleder på Helse i partiet. Marit Arnstad har, som parlamentarisk leder, en nummer 2- posisjon i Sp, etter suverende Vedum.

Bak disse gode politikerne er det tynt.


Nordland: Ap 2, H 2, Frp 2, Sp 2 og SV 1 u ble fordelingen av Nordlands ni mandater i 2013. Ap tapte to, mens Sp og SV vant hvert sitt. Personsammensetningen ble slik:
Ap:
Eirik Sivertsen (46 år, Bodø, Utenriks og forsvar)
Åsunn Lyngedal (49 år, Narvik, Finans)
H:
Margunn Ebbesen (55 år, Brønnøy, Næring)
Johny Finstad (51 år, Vestvågøy, Transport)
Sp:
Wilfred Nordlund (29 år, Sortland, Kommunal)
Siv Mossleth (50 år, Saltdal, Transport)
Frp:
Kjell-Børge Freiberg (46 år, Hadsel, Næring)
Hanne Dyveke Søttar (52 år, Vefsn, Kontroll)
SV:
Mona Fagerås (45 år, Vestvågøy, Utdanning)

Kun to ble gjenvalgt og hele sju er nye. Fem kvinner og fire menn, i inneværende periode var det motsatt. Vestvågøy fikk to av de nye. Også Sortland og Vefsn ble representert, mens Fauske mistet begge sine. I tillegg mistet Bindal og Hemnes representasjon. Snittalderen sank litt fra 48 til 47 år.

Benken ser på papiret oppsiktsvekkende svak ut. Men alle de nye skal selvsagt få en sjanse til å vise hva de duger til. Særlig kan unge Nordlund være en å følge med på.


Troms: Ap 2, H 1, Frp 1, Sp og SV 1 u ble fasiten her. Sp overtok det mandatet som H mistet. Det førte til at disse ble valgt inn:
Ap:
Cecilie Myrseth (33 år, Tromsø, Næring)
Martin Henriksen (38 år, Harstad, Utdanning)
H:
Kent Gudmundsen (39 år, Tromsø, Utdanning)
Frp:
Per-Willy Amundsen (49 år, Harstad, Justisminister)
Sp:
Sandra Borch (29 år, Tromsø, Energi og miljø)
SV:
Torgeir Knag Fylkesnes (42 år, Tromsø, Næring)


Kristian Wilsgård (Frp, 34 år, Tromsø, Utenriks og forsvar) møter fast for justisminister Amundsen.

Tre gjenvalg og tre nye her. Fire menn og to kvinner, som i inneværende periode. Snittalderen sank markant fra 46 til 38 år. Det er total Tromsø- og Harstad-dominans i kretsen i favør 4-2 Tromsø.

Justisminister Amundsen er en frontfigur fra Troms, men bak ham er det flere spennende folk som vi kan få høre mye mer fra i årene som kommer. Knag Fylkenes er nestleder i Næringskomiteen, mens Gudmundsen og Henriksen er hhv. første og andre nestleder i Utdanningskomiteen. Myrseth og Borch er flotte talenter i hvert sitt parti som skal bli spennende å følge denne perioden. 


Finnmark: Ap 2, Frp 1, Sp og H 1 u ble fasit her. Ap mistet ett, Sp tok ett. Det ga denne fordelingen:
Ap:
Runar Sjåstad (49 år, Vadsø, Energi og miljø)
Ingalill Olsen (62 år, Måsøy, Transport)
Frp:
Bengt Rune Strifeldt (46 år, Alta, Transport)
Sp:
Geir Iversen (63 år, Hasvik, Næring)
H:
Frank Bakke-Jensen (52 år, Båtsfjord, Forsvarsminister)

Marianne Haukeland (H, 28 år, Alta, Familie) møter fast for forsvarsminister Bakke Jensen.

Bare en gjenvalgt representant og hele fire nye ansikt her. Snittalderen økte fra 47 til 54 år. Kjønnsfordelingen ble 4-1 menn, det var 3-2 i forrige periode. Måsøy, Vadsø og Hasvik fikk inn hver sin, mens Nesseby, Sør-Varanger og Tana mistet representasjon.

Bakke Jensen er fylkets klart mest markerte politiker. Benken ser ellers svært laber ut, så får vi se om noen av de ukjente kan overraske positivt.

Oppsummering
97 gjenvalgte representanter og 72 nye ble utfallet av høstens stortingsvalg. En gjenvalgsprosent på 57 er på nivå med de siste valgene. Det ble valgt inn 100 menn og 69 kvinner. Det er en kvinneandel på 41 prosent, noe som er ny kvinnerekord. I foregående periode var fordelingen 102-67. Kvinneandelen på Sogn og Fjordane-benken er høyest med 75 prosent og lavest i Finnmark med 20 prosent.

Snittalderen på Tinget ble redusert marginalt fra 46,3 til 46,1 år. Det er vårt nest yngste storting noensinne. Vest-Ager har den eldste benken med en snittalder på 56 år, mens Troms har den yngste benken med 38 år. Freddy Andre Øvstegård (SV) er yngst med sine 23 år, mens 68-åringen  Martin Kolberg (Ap) er eldst.

Image may be NSFW. Clik here to view.

Riise, Leirstein og Giske burde mistet sine stortingsverv

Det er lokalvalg neste år. Hva er situasjonen i våre 12 største kommuner? Til grunn for vurderingene legger jeg nåsituasjonen på de nasjonale målingene, informasjon fra lokale målinger samt valghistorikk. Nåsituasjonen nasjonalt er at Høyre ligger rundt 29 prosent, Ap 23, Frp 13-14, Sp 11, SV 7-8, KrF 4, V 4, MDG 3 og Rødt 3.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig.

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap valgte å invitere Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV. Det fikk SV til å se rødt, fordi de mener at uenigheten mellom dem og Venstre er for stor til at de kan sitte i byråd sammen. Derfor avstod partiet fra å delta, og forholdet til Ap ble iskaldt. Forhandlingene munnet ut i et byråd bestående av Ap+V+KrF, som har et knappest mulig flertall bak seg (34 av 67 mandater). Siste lokalmåling viser at det er lite realistisk at det flertallet gjenvinnes neste år. Men et rent blått flertall av Høyre og Frp virker også lite sannsynlig. Dermed ser det ut som om Venstre og KrF sitter med nøkkelen til makt. Lykkes Schjeldrup med å balansere fortsatt samarbeid med sentrum og et ok forhold til MDG og SV, så er fortsatt sentrum-venstre-styre i Bergen fullt mulig. Får et sterkt og vitalisert Bergen Høyre derimot sentrum over på sin side, så blir det mest trolig maktskifte.

Trondheim: (190' innb) Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet inngår i posisjonsflertallet. Lenge siden forrige lokalmåling her, men Ap er trolig klart svekket også her. Antatt framgang for SV og Sp kompenserer antagelig såpass at det er vanskelig å se for seg at styringsalliansens flertall er særlig truet. Så lenge Høyre og Frp isoleres, så er sjansene for blått styre minimale. Høyres håp ligger i få slått noen kiler inn i posisjonen og få Venstre, KrF og Pensjonistpartiet over på sin side. Foreløpig ser det tungt ut. Klæbu går inn i Trondheim, uten at det får særlig betydning for utfallet, selv om Venstre kan glede seg over å stå usedvanlig sterkt der.       

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Ingen lokale målinger å støtte oss på her, men min vurdering er at de borgerlige har et klart favorittstempel. Det ser blytungt ut for Ap å få til et maktskifte i oljehovedstaden. Finnøy og Rennesøy slutter seg til Stavanger - uten at det vil påvirke stemmegivningen, til det er de for små. Merker meg imildertid at Sp står sterkt i Rennesøy, mens Venstre er sterke i Finnøy.     

Bærum:(125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Ingen lokale målinger her heller, men noe annet et fortsatt Høyre-styre vil være en stor skrell. 

Kristiansand:(110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Kristiansand slås sammen med Sogndalen og Søgne, men dette vil neppe påvirke hovedstrømningene i stemmegivningen i særlig grad, selv om f eks Sp har en meget solid stilling i Sogndalen. Solid borgerlig flertall på en fersk lokalmåling og de borgerlige må gjelde som klare favoritter ved valget neste år.

Drammen:(100') Relativt komfortabelt borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe. I sum peker disse faktorene i retning av at valget i Drammen 2019 kan bli åpnere enn på lenge. Jeg holder dog en knapp på fortsatt borgerlig flertall, men her er det reelle sjanser for maktskifte. Det blir også interessant hvordan KrF og Venstre velger å manøvrere.   

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holder fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Uansett klart borgerlig favorittstempel til Høyre og de borgerlige neste år i den nye storkommunen.

Lillestrøm: (85') Den nye kommunen av Skedsmo, Fet og Sørum får navnet Lillestrøm og blir Norges 9. største. Skedsmo er klart størst av de tre, og Ap har her ordføreren i Ole Jacob Flæten. Også Fet er Ap-styrt, men posisjonssamarbeidet er bredere i Skedsmo enn i Fet og inkluderer både KrF og V. Sørum er Høyre-styrt. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige utfallet etter valget, men det avhenger av at partiet makter å løfte seg noe fra dagens svake nivåer, samt at de greier å skape et bredt samarbeid etter Skedsmo-modell også i den nye kommunen. Kan Venstre og KrF dras over i borgerlig retning, så øker de blås muligheter.
       
Fredrikstad: (80') Ap bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap.  Ap står svakere nå, og vil mest trolig måtte lene seg mer på sine støttepartier. Så lenge vi ikke har lokal info, så er det et spenningsmoment hvor sterk Ap-svekkelsen er, dette gir de blå et lite håp. Men inntil videre er fortsatt Ap-styre det klart mest trolige. 

Sandnes: (75') Total Høyre-kollaps i Sandnes sist, partiet ble ganske nøyaktig halvert. Ap og Frp gikk fram, og de to partiene har videreført sitt nokså uortodokse samarbeid som sikret Stanley Wirak (Ap) fire nye år med ordførerkjedet. Ingen lokale målinger her, men Aps svekkelse kan sette Wiraks posisjon i fare. Høyre bør kunne klare å hente seg en del inn igjen etter å ha havnet kunstig lavt sist. I så fall blir det et spørsmål om Frp ser seg tjent med fortsatt Ap-samarbeid eller om Høyre er en mer naturlig samarbeidspartner. Synes Sandnes-valget vikrer åpent på flere plan. Lille Forsand kommune blir en del av Sandnes etter valget. 

Tromsø:(75') Solid nedtur for Høyre i Tromsø sist. Indre strid var en del av forklaringen.Rødt gjorde et ekstremvalg med over 14 prosent.Også SV kunne notere en pen framgang, og sammen med Aps framgang, ga dette i sum et helrødt flertall av Ap+SV+Rødt. Disse tre partiene gikk også inn i byrådsforhandlinger som munnet ut i en avtale som sikrer Ap ordføreren i  Kristin Røynmo. Aps tilbakegang kan true flertallet, men også Rødts stilling er et stort spenningsmoment - klarer de å bevare sitt sterke nivå? De borgerlige har en reell sjanse til å gjenerobre Tromsø, men klarer de røde å utvide sitt grunnlag med MDG og Sp så kan et fortsatt Ap-styre av Nordens Paris berges.  

Regionreformen kan gi et mer interessant fylkestingsvalg 2019, selv om dette valget nok fortsatt vil være for de mest spesielt interesserte av oss. La oss se litt på hvilke fylker som går sammen og hvilken vei styringsflertallet trolig vil kunne gå. Jeg legger som vanlig snittet av dagens nasjonale målinger, valghistorikk og lokale målinger til grunn for vurderingene.

Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til dette flertallet. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så blir summen av dette at de borgerlige får et visst favorittstempel i det nye storfylket. Men noe sikkert blått stikk er det ikke, og det blir fort avgjørende om Viken KrF og V legger seg på "Akershus-modellen" og samarbeid med høyresiden eller velger en form for Østfold/Buskerud-variant og kompaniskap med venstresiden.

Oslo:(700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokalemåling viste 30-29 i borgerlig favør. De borgerlige har en ok sjanse til å gjenerobre makten, men jeg holder et rødgrønt flertall som inkluderer Rødt og MDG som hakket mer sannsynlig

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Hakket mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her i 2019, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg i Sps retning, Ap er likevel klar favoritt til å beholde lederposisjonen.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Dette ser jevnt ut, men de borgerlige har i øyeblikket styrket sin posisjon sammenlignet med 2015-valget - så pt. heller jeg til at det kan bli en knepen borgerlig seier. Men dette kan snu. Et spenningsmoment i det nye fylket er om de relativt oversiktelige politiske alliansene i Vestfold føres videre, eller om det noe mer uoversiktelige alliansebildet i Telemark bringes videre.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Lite som tyder på at det ender med noe annet enn borgerlig seier her neste år, og legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

Rogaland er et klart borgerlig fylke, og noe annet enn borgerlig seier vil være en gedigen skrell. Samtidig ligger KrF an til å komme svekket ut, mens Høyre styrkes. Det blir da et spørsmål om både KrF og V vil fastholde sin venstrevri, eller vende tilbake til høyresiden. Jeg tror det siste er det mest sannsynlige utfallet, og i så fall er det mest trolig at den neste fylkesordføreren i Rogaland kommer fra Høyre.

Vestlandet (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp og V trenger flertall alene for å få til et maktskifte. I øyeblikket er de oppe og lukter på dette, men jeg tror det blir for tøft når vi kommet til valgeet. I så fall kan et svekket Ap beholde ledervervet, forutsatt at man klarer å samle en bred sentrum-venstre-koalisjon bak seg.

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i fjor høst, så umulig er det slett ikke. Men de maktet bare å samle ca 40 prosent ved siste fylkestingsvalg, så oppgaven blir tøff - bl.a fordi Frp står svakere ved lokalvalg enn nasjonalt. Antagelig bir det for tøft, og i så fall vil Ap holde fram med lederskapet - så sant de klarer holde den usedvanlig brede styringskoalisjonen samlet, noe som langt fra er gitt.   

Trøndelag: (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndalg av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Vanskelig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønt flertall med fortsatt Ap i front her. H, Frp og V virker å være altfor langt unna et flertall til at maktskifte er spesielt realistisk. Skal det evt. ha en reell sjanse for å lykkes, så må KrF, Sp og MDG bytte side - men dette virker lite trolig.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Solid nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt, og antagelig er de to partiene nå omtrent jevnstore i fylket. Beholdes denne situasjonen inn mot neste års valg, så kan det gi en åpning for at Sp kan ta ledelsen i neste fylkesting. Men jeg holder det som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og ledervervet og at dagens styringskonstellasjon på nytt kan sikre seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: (200' innb) Ap lyktes med å samle sentrumspartiene V, Sp og KrF til forhandlinger etter valget, noe som ga grunnlag for en politisk plattform og et maktskifte med Cecile Myrseth (Ap) som ny fylkesrådsleder i parlamentariske Troms. Finnmark ble Aps beste fylke i 2015 med hele 46 prosent oppslutning blant velgerne. Ap manglet kun ett mandat på rent flertall. Partiet ønsket etter valget å samarbeide både med SV og KrF og Sp. Men Sp trakk seg ut. Runar Sjåstad (Ap) fortsatte som fylkesordfører.

Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse også i våre to nordligste fyllker, men det virker altfor langt fram å true Ap som største parti. Rødgrønt flertall, med Ap i førerposisjonen, er derfor det klart mest sannsynlige utfallet i det nye fylket. Hvis de nå klarer å bli enige om sammenslåingen...

4 klare rødgrønne favoritter
Når jeg summerer opp fylkessituasjonen, så er det bare ett fylke som har et klart borgerlig favorittstempel: Agder. Men jeg holder også Viken og Vestfold og Telemark som borgerlige, der Viken er et hakk klarere enn Vestfold og Telemark.

Fire fylker virker klare rødgrønne: Innlandet, Trøndelag, Nordland og Troms og Finnmark. I tillegg tror jeg Oslo kan forbli rødgrønt, men der er det åpent. På Vestlandet er situasjonen noe uoversiktelig fordi fortsatt Ap-styre her henger på at man klarer å bevare svært brede sentrum-venstre-koalisjoner. Et tips er at de klarer det i Møre og Romsdal og Vestlandet, men at Rogaland kan bikke tilbake i et blåere spor. Men dette kan slå mange veier, og ettervalgsforhandlingene blir fort avgjørende.

Mer borgerlig samarbeid?
Et spørsmål er i hvilken grad Venstres, og kanskje KrFs, inntreden i den blå regjeringen kan påvirke disse to partienes veivalg på regionalt nivå. I dag samarbeider KrF og V oftere med Ap enn med H - vil vi komme til å se mer borgerlig, regionalt samarbeid?    

   

I forbindelse med valgreformen, som ble vedtatt i 2003, og første gang praktisert ved Stortingsvalget i 2005, ble det bestemt at fordelingen av de 150 distriktsmandatene på valgkretsene skal skje etter en formel der hver kvadratkilometer i valgkretsen skal telle 1,8 poeng og hver innbygger skal telle 1 poeng. Fordelingen justeres i takt med folketallendringene ved annethvert valg. Ved 2005-valget ble fordelingen Oslo 16, Akershus 15, Hordaland 14, Rogaland 12, Sør-Trøndelag 9, Nordland 9, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 7, Troms ,6 Vest-Agder 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 5, Finnmark 4, Sogn og Fjorddane 4 og Aust-Agder 3. I tillegg kommer fordelingen av de 19 utjevningsmandatene, ett mandat til hver valgkrets

Den første justeringen i 2013 ga seg utslag i Oslo fikk to mandater til, mens Akershus, Rogaland og Hordaland fikk hvert sitt nye. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mistet hvert sitt mandat.

Hvordan ligger det an inn mot neste justering i 2021? Basert på SSBs befolkningsfremskrivninger, ser det ut til at Oslo og Akershus plukker hvert sitt nye mandat, mens Møre og Romsdal og Finnmark mister hvert sitt. I så fall får vi denne distriktsfordelingen ved Stortingsvalget 2021: Oslo 19, Akershus 17, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 7, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Troms 5 Vest-Agder 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 3, Sogn og Fjordane 3 og Aust-Agder 3.

Hadde dette vært fordelingen ved fjorårets stortingsvalg, så ville Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai (bildet) vunnet det ekstra distriktsmandatet i Oslo. Høyres 6. kandidat Hårek Elvenes hadde plukket opp det nye distriktsmandatet i Akershus. Det ville samtidig gitt KrFs Ingunn Ulfstein den åpningen hun ikke fikk ved det reelle valget, og hun ville tatt utjevningsmandatet i Akershus. Det hadde gått ut over partikollega Tore Storehaug i Sogn og Fjordane som hadde mistet sitt utjevningsmandat. Dermed ville utjevningsveien ligget åpen for Sveinung Rotevatn (V), han hadde plukket opp utjevningsmandatet i fylket - noe som hadde gått på bekostning av Carl Erik Grimstad i Vestfold som ville mistet sin utjevning der. Det ville i sin tur medført at Lars Egeland (SV) hadde rykket inn på utjevning i Vestfold, på bekostning av kollega Arne Nævra i Buskerud. Utjevningen i Buskerud ville i stedet gått til Høyres Anders Werp.

Møre og Romsdals mandattap ville medført at Høyres Vetle Soleim hadde tapt partiets tredjemandat der. Finnmarks minus ville hatt den konsekvens at Sps distriksmandat Geir Iversen ville gått fløyten, men han ville kompensert tapet ved å frata Høyres Frank Bakke-Jensen utjevningsmandatet i fylket. Det ville i sin tur medført at Sps utjevningsmandat Nils Bjørke i Hordaland hadde røket ut, til fordel for Høyres sjettekandidat Liv Eskeland.

Partimessig ville dette gitt en forskyvning på ett mandat fra Sp til Ap, men blokkmessig hadde bildet vært stabilt på 88-81 borgerlig.


 

De borgerlige har ledet i alle måneder etter valget. 

Stortingsvalget 2017 endte 88-81 i borgerlig favør hvis man regner i mandater og antar at det gir brukbar mening å dele H, Frp, V og KrF inn i en borgerlig blokk på den ene siden og Ap, Sp, SV, MDG og Rødt i en rødgrønn blokk på den annen side.

Det kan reises relevante innvendinger mot en slik todeling av vårt politiske landskap, men samtidig består regjeringen av H, Frp og V, med delvis støtte av KrF. Mens opposisjonen på Stortinget består av de resterende partiene, så en viss substans har denne inndelingen.

I diagrammet nedenfor har jeg regnet om partienes månedsvise gjennomsnitt av alle utførte nasjonale målingene til mandater fordelt på blokkene, og sammenlignet dette med valgresultatet i fjor. 


Det har vært borgerlig flertall i samtlige måneder etter valget. Flertallet har variert fra 86-83 som minst i oktober og november til 93-76 som mest i januar. Regjeringspartiene H, Frp og V har stort sett ligget svært nær rent flertall alle måneder (mellom 81 og 84 mandater), med unntak av januar da de hadde de "magiske" 85 mandatene akkurat inne.

Velgertendensen etter Stortingsvalget 2017 er at valgtaperen Ap har svekket sin posisjon ytterligere, mens valgvinnerne Høyre, SV og Rødt har styrket seg. For de øvrige partiene er det relativt små endringer. 

Til grunn for vurderingene ligger månedelige gjennomsnittsberegninger av de nasjonale målingene, samt publisert bakgrunnsmateriale fra målingene.

Ap på 22-23 prosent 
Etter Aps svake valg på 27,4 prosent hadde man et par måneder på 26-tallet, før Giske-saken slo inn med full kraft i desember. Stor negativ oppmerksomhet, og interne stridigheter, koblet med svak håndtering i starten, medførte at velgerne flyktet i ytterligere hopetall og partiet nådde et nytt lavmål på rundt 22 prosent i janauar. Det har lysnet litt i februar, men 23-tallet vitner om et parti i fortsatt dype problemer. Ap har for lav lojalitetsandel, og de har fortsatt å lekke velgere til særlig SV, Sp og Høyre etter valget.   









Høyre klart størst
Høyre gjorde et godt valg på 25 prosent i fjor høst og styrket seg ytterligere inn mot årsskiftet. Gjennom årets to første måneder har partiet sett tall helt opp i mot 29. Høyre er med det pt. landets klart største parti. Regjeringspartiet har for tiden svært høy lojalitet blant egne velgere, samt et klart positivt bytteforhold til både Ap og Frp.   





Frp litt ned
Frp kom i mål valgdagen med et ok resultat på 15 prosent. Siden har partiet falt litt, men ligger relativt stabilt rundt 14 prosent. Hovedproblemet er lekkasjer til Høyre, og man trøbler også med et visst frafall til Sp, men ut over det ser bakgrunnsmatrisene ok ut med balanse til øvrige partier og bra lojalitet. 




Sp stabile på 10-11 prosent
Sp gjorde et sterkt valg på 10,5 prosent. Etter valget har partiet ligget stabilt på dette høye nivået. Det kan samtidig bety at Sp stanger hodet i taket her. Spørsmålet er hvor lenge Sp makter å holde sitt ekstremt høye lojalitetsnivå oppe. Sp har fortsatt å plukke velgere fra Ap etter valget, om enn i noe mer moderate strømmer enn i fjor. Også hos Frp henter Sp noen velgere netto.






SV ser 7-tallet
SV snudde en langvarig nedgangstrend i fjor og kom i mål på anstendige 6 prosent ved valget, godt hjulpet av Aps fall. Siden har partiet styrket sin posisjon og ser 7-tallet både i januar og februar. Partiet har for tiden strålende lojalitetstall til SV å være, paret med at man støtt og stadig henter tidligere Ap-velgere. Men mye av "Ap-potensialet" kan nå være tatt ut.





Venstre upåvirket av regjeringsdeltakelse
Venstre slet lenge med målinger godt under sperregrensen på 4 prosent i fjor, men det lysnet noe i løpet av valgkampen og man kom i mål på 4,4, godt hjulpet av velgerlekkasjer fra Høyre. Alle måneder etter valget viser tall over sperren, men med tynn margin.

Venstre valgte å gå inn i den blå regjeringen, uten at det foreløpig ser ut til å påvirke partiets velgeroppslutning i særlig grad, hverken den ene eller andre veien. Venstre sliter ofte med lav lojalitet, så dagens nivå på 60-tallet, er ikke helt ueffent til Venstre å være, selv om det ikke er noe å skryte av. Venstre har mistet en del velgere tilbake til Høyre, men har kompensert ved å ha et positivt bytteforhold til Ap. 







KrF på sperren
KrF levde farlig på valgkvelden, men karret seg såvidt over sperren med sine 4,2. Både oktober og november viste snittnivåer under sperren, mens de tre siste månedene har vist nivåer på linje med valgresultatet like over sperren.

KrFs vedvarende problem er forsvinnende svak appell til andre velgere enn sine egne. Partiet "reddes" foreløpig av høy lojalitet blant egne velgere, og lite avgang til andre partier, men over tid må partiet øke sin appell hos andre for å holde stillingen eller ha håp om  å vokse.






MDG svinger rundt valgresultatet
MDG gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 3,2 prosent. Men sett i lys av at målingene på forhånd antydet at de kunne bryte sperren, så var resultatet noe skuffende for folk med hjertet i MDG. Etter valget har man svingt på nivåer rundt valgreslutatet, både litt over og litt under. Bra lojalitet hos MDG nå, og ellers stort sett balanse til de andre partiene.   




Rødt opp på siden av MDG
Rødt gjorde sitt livs beste stortingsvalg med 2,4 prosent og ble representert med ett mandat for første gang siden 1993. Partiet har steget noe på målingene etter valget og ser 3-tallet, hvilket betyr at man er jevnstore med MDG. Bra lojalitet og et positivt bytteforhold til Ap forklarer en del av framgangen. 

Ap ville mistet åtte av sine "faste" stortingsmandater. Høyre ville vunnet sju nye disktriktsmandater hvis det var valg i dag.    


Når jeg legger gjennomsnittet av februarmålingene til grunn, kommer jeg ut med følgende partifordeling av mandater: