Svein Tore Marthinsen

I mitt forrige blogginnlegg kritiserte jeg mandattallene i det undervisningsopplegget som Stortinget og Institutt for samfunnsforskning har laget. Tallene for gruppen 18-29 år framstod svært rare, særlig for MDG, Sp, Frp og H sitt vedkommende. Både MDG og SP var tildelt langt flere og H og Frp langt færre mandater enn det tallgrunnlaget som SSB har offentliggjort om Stortingsvalget 2017 skulle tilsi.

Stortingspresident Tone Trøen lovet å sjekke saken, og Institutt for samfunnsforskning har nå kommet med et tilsvar. Under overskriften "Grunnløse påstander fra Svein Tore Marthinsen" viser valgforsker Johannes Bergh til at de har brukt et annet tallgrunnlag enn SSB i sin beregning av mandater. Han skriver at "Tallene på Stortingets hjemmeside er basert på oppdaterte tall fra Stortingsvalgundersøkelsen 2017 og en tilhørende valgkampstudie som Institutt for samfunnsforskning har ansvaret for".

I den powerpoint-presentasjonen som er laget til bruk for elever i videregående skole, heter det i kildeteksten at "Utregningene som tar for seg aldersgrupper og kjønn er basert på Valgundersøkelsen (Institutt for samfunnsforskning og Statistisk sentralbyrå). Dette er en landsrepresentativ intervjuundersøkelse blant norske statsborgere i alderen 18–79 år, og læreren kan eventuelt finne mer informasjon om undersøkelsen på Statitisk sentralbyrå sine nettsider".

Når man sjekker SSB sine nettsider for informasjon om aldersgrupper og stemmegivning ved 2017-valget, så er det den fordelingen som jeg viste til i mitt forrige blogginnlegg som man finner. Jeg er derfor glad for at ISF innrømmer at "Det kunne med fordel vært gjort mer tydelig hva som er datagrunnlaget både hos SSB og på Stortingets nettsider". Slik informasjonen i dag foreligger, og har gjort i to år, så virker det som SSBs tall er kilden. Dette håper jeg det nå det rettes opp i.

I ISFs tilsvar til meg holdes det videre fram at "men det forsvarer ikke Marthinsens sterke påstander mot Stortinget og ISF". Og "når Marthinsen gjør analyser som ikke samsvarer med våre, er det naturlig å kontakte oss for å forstå hvor feilen ligger. At han i stedet velger å rope ut på bloggen sin og sosiale medier om at dette er «helt ubegripelig» og «sterkt beklagelig» er vanskelig å forstå. Det hadde vært mye bedre for alle parter om han hadde tatt en enkel telefon til oss for å oppklare denne saken".

Her tar jeg selvkritikk. Jeg antok, ut i fra den informasjonen vi blir presentert for på Stortingets nettsider, at SSBs tallmateriale lå til grunn for beregningene. Men det viser seg at ISF har en egen stortingsvalgundersøkelse som de bruker som tallgrunnlag i mandatberegningene i undervisningsopplegget. Bergh har rett i at jeg burde ha sjekket dette med dem før jeg formulerte kritikken i bloggen.

I undervisningsopplegget er det laget en oppgave der det heter" Se på hvordan Stortinget ville sett ut dersom bare de mellom 18 og 29 år hadde stemt. Hva kan dette fortelle om hvilke politiske saker som er viktige for de yngste velgerne? Hvorfor tror dere det er slik?"
De nye opplysningene fra ISF om at tallgrunnlaget ikke er det SSB har offentliggjort, betyr altså at elevene har blitt bedt om å studere en mandatfordeling uten at stemmefordelingen som denne bygger på, er gjort tilgjengelig for dem. Dette er ikke bra. ISF har, etter mitt blogginnlegg, nå publisert det tallmaterialet som ligger til grunn for beregningene i aldersgruppen 18-29 år. Dette materialet burde elever og lærere hatt tilgang til fra dag 1, sammen med mandatene. Det er også gjort en rekke mandatberegninger for de øvrige aldersgruppene (30-39, 40-49, 50-59 og 60+) i undervisningsopplegget. For disse gruppene foreligger fremdeles ikke tallgrunnlaget.

La oss ta en titt på tallene for den ene aldersgruppen 18-29 år som ISF nå har publisert, slik at vi kan sammenligne disse med SSBs tall og vurdere troverdigheten. I tabellen har jeg sammenlignet ISFs partivise prosenttall med SSBs tall. Som vi ser, spriker tallene overraskende mye for tre av partiene: MDG, Sp og Frp:

I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den mandatfordelingen som framkommer i undervisningsopplegget, bygd på ISFs tall, og den mandatfordelingen som kan beregnes ut i fra SSBs tall:

Når vi studerer disse tallene for denne aldersgruppen, kan det være greit å ha i mente den faktiske stemme- og mandatfordelingen ved stortingsvalget 2017 i befolkningen som helhet: Sp oppnådde 10 prosent og fikk 19 mandater, Frp fikk 15 prosent og 27 mandater, MDG 3 prosent og 1 mandat og Høyre 25 prosent og 45 mandater.

Ut i fra den kunnskapen som gjennom årtier foreligger om Sps velgerprofil, så gjør partiet det svakest blant de unge. Både i valgundersøkelsene fra 2009 og 2013, så scoret Sp desidert dårligst i aldersgruppen 18-29 år med hhv. skarve 4 og 2 prosent oppslutning. På denne bakgrunn framstår det utrolig at partiet, i følge tallene som ISF nå har publisert, fyker opp til hele 14 prosent, langt over landsresultatet sitt og dermed plutselig gjør det langt bedre i denne aldersgruppen enn i de øvrige aldersgruppene.

Skolevalgene kan være en tilleggskilde å sjekke. Skulle det være slik at Sps framvekst blant unge er ekstremt stor, så burde denne massive framgangen komme til syne blant skoleungdommen. Men en slik sammenheng finner ingen støtte. Riktignok gikk Sp litt fram i skolevalget 2017, men framgangen var beskjeden blant 16-18-åringene. Partiet oppnådde her under 7 prosent av stemmene.

Min konklusjon er derfor at ISFs undersøkelse, som gir Sp 14 prosent i aldergruppen 18-29, neppe gir noe godt bilde på den reelle oppslutningen i denne gruppen. Dermed blir også de 26 mandater som partiet tildeles i undervisningsopplegget, høyst trolig misvisende. SSBs tall på 10 treffer sannsynligvs langt bedre, men selv dette tallet kan være for høyt. For basert på all tidligere kunnskap om Sps aldersoppslutning, så vil denne ligge under partiets landsresultat på 10 prosent, kanskje ned i sjiktet 7-8 prosent. I så fall er 14-15 mandater nok et enda bedre estimat.

Ut i fra tilgjengelig informasjon, er det også god grunn til å stille spørsmålstegn ved MDGs oppslutning på hele 10 prosent i ISFs valgundersøkelse. SSBs tall på 7 prosent virker (igjen) mer treffende. MDG fikk 7 prosent i denne aldersgruppen i valgundersøkelsen 2013, og fikk ca 7 prosent ved skolevalgene både i 2013 og 2017. Også sett i lys av et landsresultat på rundt 3 prosent er det grunn til å tro at noe rundt 7 prosent er mest sannsynlig for MDG og dermed 11 mandater.

FrPs oppslutning på kun 8 prosent i ISFs valgundersøkelse virker også for lavt. Historiske tall viser at partiet ikke gjør det noe dårligere blant de unge enn i øvrige aldersgrupper. Samtidig er det nok et poeng at partiet har mistet noe grep blant de unge de aller siste årene, men denne utviklingen virker å overdrives i ISFs tallgrunnlag. Frp fikk 14 prosent i aldersgruppen 18-29 år, i følge valgundersøkelsen 2013. Skolevalget 2017 ga Frp i overkant av 10 prosent. På denne bakgrunn virker SSBs tall på 12 prosent langt mer treffende. Et mandattall rundt 20 blir da klart mer sannsynlig enn de 12 som ISF har regnet seg fram til.

Når det gjelder Høyre, så skiller det kun ett prosentpoeng mellom ISFs og SSBs tall. Differansen i antall mandater blir likevel så stor som 5 (31 vs 36) fordi fordelingen av stemmene for de øvrige partiene skiller seg så mye fra hverandre i de to tallgrunnlagene. Det henger bl.a. sammen med at et Sp på 14 prosent ala ISFs tall gir Høyre "dyrere" mandater enn et SP på 10 ala SSB. Holder mitt ressonement om at ISF-undersøkelsen har bommet kraftig på Sps oppslutning blant unge, så vil også deres mandatfordeling for H være bom i partiets disfavør, selv om prosenttallet for H isolert sett kan være ganske treffende. For det er god grunn til å tro at Høyre har tapt en del velgere i denne gruppen, slik begge tallene viser. Valgundersøkelsen i 2013 ga imidlertid partiet pene 24 prosent her. Skolevalget i 2017 viste kun 15 prosent for H. Et nivå i sjiktet 18-19 som begge tallene viser, virker rimelig, men mandatfordelingen framstår like fullt misvisende i lys av det ovennevnte.

ISFs oppgir i sitt tilsvar at tallene i gruppen 18-29 år bygger på kun 385 respondenter. Dette gir svært store feilmarginer. I vanlige målinger er det ca 1 000 respondenter. Her kan deler av forklaringen på de rare utslagene for de tre partiene ligge. Derfor må tallene i deres undersøkelse tolkes svært omtrentelig. Disse store feilmarginene blir ikke oppgitt i undervisningsopplegget. Tvert i mot tas det lite forbehold her, mandatfordelingen presenteres i powerpointpresentasjonen kun som "hva om bare disse stemte". Det skapes dermed et inntrykk av at dette er en slags "fasit" for unges stemmegivning. Det kan heller ikke utelukkes at undersøkelsen kan inneholde målefeil.

Kort oppsummert er det, slik jeg vurderer det, fortsatt god grunn til å være både kritisk og skeptisk til det tallgrunnlaget og den mandatfordelingen som ISF har laget til bruk i skoleundervisningen og som Stortinget formidler på sine nettsider. Flere tall framstår fortsatt rare, bakgrunnsinformasjonen er mangelfull og tallgrunnlaget for øvrige aldersgrupper er fortsatt ikke offentliggjort - kun mandatfordelingene. Men forskerne har ikke gjort regnefeil, slik deler av mitt forrige innlegg kunne leses som, her tar jeg selvkritikk.

Både mine og ISFs lesere, lærere og elver, og andre interesserte, får selv vurdere disse faktaene kritisk og hva de vil tillegge mest vekt. Kanskje kan det endog være en brukbar skoleoppgave? :-)

Mer åpenhet om tallene er uansett veien å gå for å skaffe oss mer kunnskap. Det kan vi trolig alle enes om.

Hvis du ønsker å støtte mitt frittstående analysearbeid, så kan du vippse meg på 92237487 eller bruke konto nr 971016 46878. Alle bidrag går til nye analyser. Ta kontakt hvis du ønsker innledninger, foredrag eller debattledelse.

Borgerlig side ligger an til å forsvare Stavanger, Bærum, Kristiansand og Asker, samt overta makten i Bergen. De rødgrønne kan forsvare Oslo, Trondheim, Lillestrøm og Fredrikstad. Drammen ser åpen ut.

Under 100 dager igjen til lokalvalget 2019 er det dags for å se litt nærmere på situasjonen i kommunene våre. Jeg skal i denne omgang nøye meg med de 10 største målt i innbyggertall, og legger som vanlig en blanding av nasjonale målinger og trender, lokale måletall og valghistorikk til grunn for vurderingene.

De nasjonale tendensene først: Ap, KrF og V ligger fortsatt an til å bli valgets tapere. Ap har rundt 27 prosent inne, i så fall minus 6 prosentpoeng målt mot 2015. KrF og V ligger over og under 4 prosent noe som vil gi en tilbakegang i sjiktet 1-2 prosentpoeng. H, Frp og MDG ser alle ut til å ligge rundt sitt 2015-resultat på hhv 23, 9 og 4 prosent. Mens Sp, SV og Rødt ligger an til å bli valgets vinnere; Sp har over 15 prosent inne og en framgang på 7 pp, SV holder rundt 7 prosent og dermed fram 3 pp og Rødt ligger rundt 3-4 prosent, en framgang på 1-2 pp. I tillegg er Bompengelistene i skuddet.

Oslo: (670' innb) Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. I byrådet sitter Ap+MDG+SV, og det ledes av Raymond Johansen (Ap), med støtte fra Rødt.

Ap ligger an til en tilbakegang på rundt seks prosentpoeng her, det kan gi et mandattap på 5. SV og Rødt ser ut til å kompensere Aps tap og ligger begge an til å plusse på med to mandater og komme tilbake med en forsterket bystyregruppe på 5 hver. MDG ser ut til å holde sitt gode nivå fra 2015-valget, mens Sp er på tur inn i hovedstaden med ett mandat.

På borgerlig side ligger Høyre omtrent på sitt 2015-nivå eller litt over og er i så fall hovedstadens klart største parti. Frp sliter med å forsvare sitt labre 2015-nivå og kan ryke på ett mandattap. Også KrF og V sliter med å holde sine 2015-nivåer. KrF ser likevel ut til å beholde sitt ene mandat, mens Venstre kan miste ett av sine og bli stående igjen med tre mandater. Selv om det er forskyvninger innad i blokkene, så er forholdet mellom blokkene rimelig stabilt. 31-28 i rødgrønn favør kan bli utfallet i 2019 som i 2015. I så fall fortsetter dagens rødgrønne byråd.

En x-faktor er bompengemotstanderne. Det ble satt opp mange nye bomstasjoner i Oslo 1. juni og dette kan påvirke opinionsbildet her. Kan en slik mulig framvekst svekke Ap med ytterligere ett mandat eller to, samt eventuelt stoppe Sps mulige inntreden i bystyret, så kan det være nok til at flertallet flipper og åpningen for borgerlig maktovertakelse kommer. Forutsatt at bompengelisten foretrekker et samarbeid i retning høyre.

De rødgrønne er fortsatt favoritter i hovedstaden, men valget har åpnet seg.

Bergen: (280' innb) Høyre spente bein på seg selv og gikk på en kjempesmell i Bergen sist, mens Ap seilte fram til et historisk høyt nivå. Harald Schjeldrup og Ap inviterte Venstre inn til byrådsforhandlinger etter valget, sammen med KrF og SV, men SV trakk seg ut. Byrådet av Ap+V+KrF samlet 34 av 67 mandater bak seg. De virker nå helt sjanseløse på å gjenskape dette flertallet, samtlige byrådspartier risikerer å bli halvert.

Bompengepartiet har stormet fram på lokale målinger her og er større enn Ap og jevnstort med Høyre. Framgangen går hardt utover både Høyre, Frp og Ap, men øker trolig Harald Victor Hove (H) sine sjanser til å bli ny byrådsleder hvis Bompengemotstanderne gjør som forventet og søker makt i retning høyresiden. Et rent flertall av H, Frp og FNB er innen rekkevidde, men de kan også komme til å trenge V og/el KrF - så gjenstår det å se om den antatte styrkingen av SV og Rødt kan få sentrumspartiene til å bytte side.

Blått favorittstempel i Bergen.

Trondheim: (190' innb). Overlegen rødgrønn seier her sist. Rita Ottervik og Ap videreførte sin brede samarbeidslinje og både Ap, MDG, SV, Sp, KrF, V og Pensjonistpartiet har inngått i posisjonsflertallet. Men samarbeidet slår sprekker, dårlige saker for Ap florerer og både V, Sp og Pensjonistpartiet kan komme til å bytte side.

Ap er sterkt svekket og ser ut til å slite med å komme seg over 30-tallet. SV og Rødt ligger an til å kompensere for mye av Aps tilbakegang på venstresiden, men ikke hele. Sp og Høyre styrker seg. Borgerlig samling, som også innbefatter Sp, har en viss mulighet for flertall. Men KrF er røde i Trondheim, og MDG holder seg trolig til venstre, så fortsatt virker et gjenvalg av Ottervik mest trolig.

Regnes Ap, MDG, KrF, SV og Rødt som en felles konstellasjon, så har jeg disse inne med 36 av 67 mandater på mine tall og således greit flertall. Men dette fordrer altså støtte fra Rødts potensielt 4-5 mandater. Kan derimot Ingrid Skjøtskift (H) og co lokke MDG over, så kan flertallet bikke deres vei.

Rødgrønt favorittstempel.

Stavanger: (140' innb) Skuffende valg av Ap her sist. Christine Sagen Helgø (H) fortsatte som ordfører, støttet av KrF, Frp, V, Sp og Pensjonistpartiet. Relativt begrensede endringsstrekk i Stavanger; Ap og Høyre ser ut til å holde omtrent sitt 2015-nivå. Det samme gjelder Frp og KrF. SV, Rødt og Sp styrker seg også her, mens Venstre ligger an til å bli klart svekket. Bompengemotstanderne stilte liste her i 2015 og fikk inn 3 representanter, de virker foreløpig ikke å ha noe særlig framgang her.

Det går mot borgerlig flertall på nytt i Stavanger og John Peter Hernes (H) som ny ordfører. Kari Nessa Nordtun (Ap) er ikke sjanseløs, men hun er den av Aps fronkandidater i våre fire storbyer som har høyest odds.

Bærum: (125') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt svært dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. På siste lokalmåling herfra får H 48 prosent og er kun ett mandat unna rent flertall, noe som inidkerer at rent H-flertall er innen rekkevidde. Noen ting er konstante her i livet, også i politikkens verden, H-dominans i Bærum er blant dem. Valget ender med fire nye år til Hammer Krogh.

Kristiansand: (110') Relativt små bevegelser blant velgerne i Kristiansand sist og fortsatt borgerlig flertall. Et bredt valgteknisk samarbeid mellom H, Frp, KrF, V, Pp og Demokratene ga Harald Furre (H) fire nye år som ordfører. Borgerlig flertall på siste lokalmåling, og de borgerlige har favorittstempelet, men en nystartet tverrpolitisk Folkeliste kan gjøre det politiske landskapet mer uoversiktelig og skape trøbbel for Furre.

Drammen: (100') Greit borgerlig flertall i Drammen sist, selv om Høyre gikk markant tilbake fra ekstremvalget i 2011 da de fikk rent flertall. Samarbeidspartiene H, Frp, KrF og V vant 27 av 49 mandater og Tore Opdal Hansen (H) kunne videreføre sin ordførergjerning. Perioden har vært preget av samarbeidsproblemer og korrupsjonssaker. Populære Hansen har frasagt seg gjenvalgt, og Fredrik Haaning er ny ordførerkandidat. Svelvik og Nedre Eiker går inn i Drammen etter valget. Begge er solide Ap-kommuner, men kun Nedre Eiker har en størrelse som tilsier at det kan påvirke den totale stemmegivningen noe.

Siste lokalmåling her viser at Drammen er åpnere enn på lenge. MDG eller Bompengemostanderne kan havne i vippeposisjon. Bomlisten drar velgere særlig fra Frp, H og Ap, men Frp kompenserer overraskende bra i Drammen ved å ha positiv bytteforhold til H og Ap, samt god lojalitet. Regnes bomlisten inn på borgerlig side, så kan deres appell inn i Aps rekker avgjøre til fordel for Haaning. Men her er det meget åpent, og Monica Myrvold Berg (Ap) kan godt bli Drammens første ordfører.

Asker: (90') Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men fortsetter å dominere. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp og til dels Venstre. Røyken og Hurum går inn i Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker, slik at muligheten for rent H-flertall svekkes. Men siste lokalmåling viste et H på 44 prosent, så muligheten kan ikke helt utelukkes. Uansett er det klart borgerlig favorittstempel i den nye storkommunen. Conradi får fire nye år.

Lillestrøm: (84') Skedsmo, Sørum og Fet slås sammen til Lillestrøm, Skedsmo klart størst av de tre. Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden.

Det ser foreløpig ut som Ap ikke rammes så sterkt av den najsonale nedgangstrenden her som mange andre steder. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfallet, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Flæten har frasagt seg gjenvalg, og Jørgen Vik erstatter ham som Aps frontkandidat. Han er favoritt til å overta kjedet. Men dras Venstre og KrF i borgerlig retning, har de blå reelle muligheter og Høyres frontkandidat Kjartan Berland kan ikke avskrives. Høyre sliter imidlertid med å sammenslåingen av sine tre lokallag, dårlig personkjemi, geografiske og kulturelle motsetninger virker å være et stort problem.

Fredrikstad: (80') Ap var bare ett mandat unna rent flertall her sist. Jon-Ivar Nygård fortsatte som ordfører. SV, Sp, Pp og Bymiljølista deltar i posisjonssamarbeid med Ap. Siste lokalmåling herfra viser at Ap er litt lenger unna rent flertall, men fortsatt svært sterke. Ap-styre er altså klart mest sannsynlig og alt annet enn fire nye år med Nygård vil være en stor skrell i Fredrikstad.

Lørdag 15. juni hadde jeg gleden av å være ordstyrer ved en lokalpolitisk debatt på Nannestadfestivalen.
Debattforberedelsene mine startet med refleksjoner over Nannestads politiske landskap. Et landskap som ikke er helt ulikt andre politiske landskap på Romerike, men som også har sine særtrekk. Ap har ordføreren i Hans Thue. Partiet er normalt sett sterke her, men gjorde et svakt valg sist der personstridigheter internt ødela mye. En bred sentrum-venstre-koalisjon bestående av både Ap, SV, Sp, KrF, V og MDG utgjør den politiske posisjonen i kommunen. Samarbeidskonstellasjonen ligner Enebakk, Skedsmo, Lørenskog, Nittedal, Aurskog-Høland og Gjerdrum og er en viktig del av forklaringen på Aps sterke maktgrep om Romerike. Skal opposisjonen i Nannestad, og i de nevnte kommuner, frata Ap makten etter høstens valg, så må de bli bedre på å bygge allianser inn mot sentrum og slå kiler inn i dagens samarbeidskonstellasjoner.

Venstre har gjort flere sterke lokalvalg på rad i Nannestad. Det er åpenbart flere velgere som vurderer Venstre som langt mer attraktivt å stemme på lokalt enn nasjonalt; 10 prosent ved lokalvalget i 2015 og kun 3 prosent ved stortingsvalget i 2017 forteller dette. Varaordfører Karl Henrik Laaches sterke og synlige posisjon i kommunen må ta sin del av æren for det.

Ett annet særtrekk ved dagens politiske landskap i Nannestad er Bygdelistens posisjon. De gjorde stor suksess i 2015 med 11 prosent av stemmene og 3 representanter i kommunestyret. Mer innbyggerinvolvering, motstand mot kommunesammenslåing og fortsatt post i butikk i Nannestad var blant mobiliseringssakene. Et spenningsmoment er om Bygdelisten finner nye saker å mobilisere på i år, eller om de faller tilbake. Bygdelister generelt sliter med å gjøre mer enn ett godt valg. Samtidig kan den økende oppslutningen nasjonalt om Bompengemotstandere, Sp, MDG, SV og Rødt tolkes som et utrykk for at velgerne har litt ekstra lyst til å gi makta en «på tygga» i år, noe som også kan gi bygdelister bedre utsikter enn normalt. Apropos Rødt, så stiller partiet liste for aller første gang i historien i Nannestad, et lite tegn på partiets framvekst.

Arrangøren Nannestad kulturråd ønsket en debatt om de store tingene: Hva skal Nannestad være?
Hvilken identitet skal Nannestad ha? Hvilke verdier bør Nannestad bygge på? Politikerne vil helst snakke mest om tjenesteyting i skole og omsorg. Innbyggerne vil gjerne ha svar på de små tingene; kan vi få flere søppelkasser, en hundepark, er det mulig å få pyntet sentrum med blomster og er det ikke på tide å bygge en tennisbane?

Denne kontrastfylte blandingen brakte mine refleksjoner om det politiske landskapet over på noe (mer?) interessant. For det slo meg plutselig at det er jo nettopp disse tre momentene som årets valgkamp bør handle om! Visjoner, skole og tennisbane. Verdier, omsorg og hundepark. I skjønn forening.

En valgkamp som kun består av store visjoner blir for svevende. En valgkamp som bare handler om skole og omsorg blir for ensporet. En valgkamp som bare handler om hundeparker er en dårlig valgkamp.

Valgkamp som får fram det store bildet i det små, har derimot mye for seg. En slik valgkamp kan endog øke deltakelsen.

Både i Nannestad og andre steder.

Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 17. juni

I en rekke fylker ligger Senterpartiet an til å komme i vippeposisjon etter høstens fylkestingsvalg.

Viken: (1,2 mill innb.) Østfold (300), Akershus (600) og Buskerud (300) slås sammen til Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Akershus mistet Høyre og Frp sitt rene flertall i 2015, men sammen med samarbeidspartnerne KrF og V, beholdt den borgerlige styringsalliansen flertallet greit med Anette Solli som fylkesordfører. Sp sluttet seg til posisjonen i fylket. Jevnt løp i Buskerud sist, men posisjonen av H, Frp og KrF mistet sitt flertall. V, Sp og MDG valgte venstresiden etter valget, noe som munnet ut i et maktskifte der Roger Ryberg (Ap) fikk tilbake fylkesordførerposisjonen han mistet i 2011.

Akershus tenderer klart borgerlig, Østfold heller rødgrønt, mens Buskerud vipper. Siden Akershus er like folkerikt som de to andre fylkene til sammen, så bør det gi de borgerlige gode muligheter. Men i øyeblikket er et Sp på vippen et minst like sannsynlig valgutfall som et flertall av H+Frp+KrF+V (+evt FNB). Jeg tror dog at de borgerlige har et noe større mobiliseringspotensial, noe som sammen med forventet vekst for Bompengemotstanderne (FNB), kan gi Solli fire nye år.

Jeg tok kontakt med Sps toppkandidat, Anne Beathe Tvinnereim (bildet), som forøvrig er rådgiver for den venstreorienterte tankesmien Agenda, for å høre hvilken retning de vil foretrekke å samarbeide i.
- Vi går ikke til valg på å være støtteparti for noen eller forhåndsbinder oss til noen konstellasjon. Vi kommer til å ha noen tydelige politiske krav og målet er å få mest mulig gjennomslag for dem.
- Hvilke krav er viktigst å få gjennomslag for i Viken?
- Å starte prosessen for å skrote Viken.
- Det høres ut som et krav det er lettere å få gjennomslag for hos Ap enn H..?
-Tja, ingen partier omfavner Viken, så de trenger bare et lite push.
- Vil dere forhandle med Ap eller H først?
- Vi må først se hvem det overhodet er aktuelt å skape flertall med, gitt resultatet.
- Begge de to partiene er vel svært aktuelle i så måte. Og det det må høyst sannsynlig tas et valg mellom dem for å skape flertall?
- Sannsynligvis, og vi holder regjeringspartiene ansvarlig for regionreformen. Men Sp kommer til å samarbeide der vi får gjennom mest politikk, enkelt og greit.
Og det er vel mest sannsynlig med Ap?
- Du får ikke et sitat fra meg på det.

Oslo: (700' innb). Eneste fylke som også er kommune. Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. Ap+MDG+SV sitter i byrådet, ledet av Raymond Johansen (Ap), og støttet av Rødt. Siste lokale måling viser 30-29 i rødgrønn mandatfavør hvis FNB regnes inn på borgerlig side. FNBs frammarsj har åpnet Oslo-valget, og utfallet vurderer jeg pt. for bortimot 50-50. Kun et syltynt tips i rødgrønn retning.

Innlandet: (400' innb.) Plankekjøring for Ap og Sp i Hedmark sist, der de to styringspartiene plukket til sammen 21 av i alt 33 mandater. Per-Gunnar Sveen (Ap) fortsatte som fylkesrådsleder i parlamentariske Hedmark. Noe mindre Ap+Sp-dominans i Oppland, der også SV og KrF inngår i posisjonen, men klart rødgrønt her også, med Even Hagen (Ap) som fylkesordfører.

Umulig å se for seg noe særlig annet enn rødgrønn seier her, med Ap og Sp som dominerende partier. Men styrkeforholdet mellom dem ligger an til å forskyve seg kraftig i Sps retning, partiene er faktisk i kamp om å bli størst. At Ap i sin bastion Innlandet sliter med å holde Sp bak seg, sier mye om de problemene og de store velgerlekkasjene som partiet opplever. Dette kan gi Aud Hove (Sp) en åpning for å bli fylkesordfører (Innlandet har valgt formannskapsmodellen). Hun velger å svare slik på mitt spørsmål om samarbeid:
-Vi har hatt et godt samarbeid med Ap i denne perioden, men har som mål å få fylkesordføreren for å få en enda tydeligere Sp-politikk for et nytt og stort Innlad. Dessverre er utfordringen vår at hverken Ap eller H ser de muligheter og behovet vi har for å styrke distriktene for å møte de demografiske utfordringene vi har. På fylkesnivå kan vi likevel finne sammen med både H og Ap. Med den sentraliserings- og privatiseringspolitikken H fører nasjonalt så er det derimot en utfordring der.

Vestfold og Telemark: (400') Borgerlig flertall (H+Frp+KrF+V) 21-18 i mandater i Vestfold sist. Rune Hognes (H) overtok for partikollega Per Eivind Johansen som fylkesordfører. I Telemark beholdt posisjonen av Ap+Sp+SV, med Terje Riis Johansen (Sp) som fylkesordfører, sitt flertall. Men Ap valgte å forhandle med SV, KrF og Rødt etter valget, til Sp og Riis Johansens store skuffelse. Dermed ble Sp satt sjakk matt, og Sven Tore Løksild (Ap) overtok ordførerklubba.

Vestfold er et borgerlig orientert fylke, mens Telemark heller i rødgrønn retning. Vestfold har ca 80 000 flere innbyggere og veier dermed noe tyngre i det nye fylket. Pt. heller jeg til at Sp kommer i en vippeposisjon. Den kan Riis Johansen utnytte f eks ved å si takk for sist til Løksild og velge samarbeid i retning høyresiden i bytte mot et toppverv. Men her det åpent, og både Løksild og Gunn Marit Helgesen (H) er omtrent like sannsynlige utfall som neste fylkesordfører - slik opinonsbildet nå avtegner seg i det nye fylket.

Agder: (300' innb) Knapt borgerlig flertall 18-17 i Aust-Agder, men KrF valgte å forhandle med Ap og Sp etter valget. Dermed ble det maktskifte i fylket, med Tellef Inge Mørland (Ap) som ny fylkesordfører. Han ble valgt inn på Stortinget i fjor og erstattet av Gro Bråten.
De borgerlige ble svekket i Vest-Agder, men beholdt likevel flertallet greit. Terje Damman (H) fortsatte som fylkesordfører. Også KrF, Frp, V og Sp inngår i posisjonen.

Borgerlig orientering i begge fylker, men klarere i Vest enn i Øst. Det ligger an til borgerlig flertall her, der både KrF og eventuelt Venstre også er med. Legger man seg på "Vest-Agder-modellen" så vil det mest sannsynlige være at Høyre får lederen i det nye fylket, flankert av støtte fra Frp, KrF og V. I så fall blir Arne Thomassen ny fylkesordfører. Men ikke helt utenkelig at KrF kan utnytte sin potensielle vippemakt til å forhandle seg fram til toppverv og da kan KrF-lederens pappa, Bjørn Ropstad, komme til å bekle toppvervet.

Rogaland: (500' innb) 27 av 47 mandater til de borgerlige her sist. Men KrF og Venstre valgte, til Høyres fortvilelse, å gå rett i forhandlinger med Ap på valgnatta, trolig som et produkt av at de fikk tilbud om mest gjennomslag den veien - både hva politikk og posisjoner angår. Solveig Tengesdal ble KrFs eneste fylkesordfører.

KrF ligger an til å komme klart svekket ut, mens Høyre ser ut til å styrkes. Et avgjørende punkt for maktutfallet i Rogaland ser (på nytt) ut til å bli KrFs retningsvalg. Vil man fastholde sitt samarbeid med Ap, eller vende tilbake til høyresiden.Det er åpent, men jeg heller i retning av at den neste fylkesordfører kommer fra Høyre og heter Ole Ueland.

Vestland (600' innb.): Posisjonspartiene H, Frp og V mistet sitt flertall i Hordaland med klar margin i 2015. Ap+KrF+Sp laget før valget en samarbeidsavtale, men de manglet ett mandat på flertall. MDG og V ønsket å forhandle som en blokk, noe som i stedet gjorde at SV ble invitert inn i forhandlingene alene - en invitasjon de takket ja til. Dermed ble MDG og V sittende med svarteper og vi fikk et maktskifte med Anne Gine Hestetun (Ap) som ny fylkesordfører, støttet av KrF, Sp og SV. I Sogn og Fjordane ble det, helt i tråd med forventningene, et klart rødgrønt flertall. Sp har et meget sterkt grep om fylket, og Jenny Følling (Sp) overtok for Åshild Kjelsnes (Ap) som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen i fylket.

Hordaland er ca fem ganger så folkerikt som Sogn og Fjordane og er borgerlig orientert. Men siden KrF samarbeider med Ap i begge fylker, så er det grunn til å tro at Høyre, Frp, V og evt. FNB trenger flertall alene for å få til et maktskifte. Fylket er ikke målt etter FNBs markante frammarsj i Bergen, men mest trolig blir det for langt fram for rent blått+FNB-flertall. Sp eller KrF på vippen er et mer realistisk utfall. Klarer et svekket Ap å holde den brede sentrum-venstre-alliansen samlet, og evt inkludere MDG, så kan Ap og Hestetun beholde sin lederposisjon. Men også her kan det ikke utelukkes at Sp eller KrF kan tilbys et framtredende verv for å bytte til borgerlig side, Jon Askeland (Sp) kan være en "dark horse".

Møre og Romsdal: (300' innb) Jon Aasen (Ap) fortsatte som ordfører etter valget sist, støttet av V, Sp, SV, MDG, Nordmørelista og Sunnmørslista. Videreføres dette brede samarbeidet, så er H, Frp og KrF avhengig av rent flertall for å få til et maktskifte i blå retning. De tre fikk 52 prosent samlet sett ved stortingsvalget i 2017 høst, men bare 40 prosent ved fylkestingsvalget sist, så den oppgaven kan bli i overkant tøff. Tove Lise Torve er ny fronkandidat for Ap, men slik jeg tolker opinonsbildet og mulige konstellasjoner, så seiler Kristin Marie Sørheim (Sp) opp minst like sannsynlig fylkesordfører. Anders Rise (H) kan heller ikke utelukkes.

Trøndelag (500 ' innb) Posisjonen i Sør-Trøndelag av Ap, SV, Sp og KrF fikk et klart flertall, men de valgte likevel å invitere MDG og Venstre inn i ettervalgforhandlingene. Venstre takket imidlertid nei. Tore O. Sandvik (Ap) fortsatte som fylkesordfører. I Nord-Trøndlag beholdt den noe uvanlige styringsalliansen av Ap, Høyre og KrF sitt flertall. Og de valgte å videreføre sitt samarbeid, med Anne Marit Mevassvik (Ap) som fylkesrådsleder. Sp ble dermed spilt ut over sidelinjen i sitt nest beste fylke, tross et formidabelt resultat på 27 prosent.

Overføres "Sør-Trøndelag"-modellen med Ap, SV, Sp og KrF inn i Trøndelag, så er det vanskelig å se for seg noe særlig annet enn at disse fire får et fortsatt klart flertall og fire nye år. Men her er Sp et betydelig spenningsmoment. I Sp-bastionen Nord-Trøndelag har man et dårlig forhold til Ap, og blir Sp noe bortimot jevnstore med Ap ved valget, slik det i øyeblikket ligger an til, så vil partiet få svært gode forhandlingskort. Høyresiden har et intenst ønske om å vippe Ap ned fra maktens tinde her, og åpner Sp opp for å bytte side, så kan det gi førstekandidat Tomas Iver Hallem toppvervet.

Nordland: (200' innb.) Ap, SV, KrF og Sp inngikk i posisjonen i foregående periode. Disse fire partiene fikk 26 av 45 mandater og dermed et greit flertall ved 2015-valget. De valgte å videreføre samarbeidet etter valget med Tomas Norvoll som fylkesrådleder i parlamentariske Nordland.

Sterk nedgang for Ap i Nordland ved stortingsvalget, og enorm framgang for Sp. Etter valget har tendensen fortsatt. Antagelig er de to partiene nå nesten jevnstore i fylket (Nordland er ikke målt siden februar). Dette kan gi Sp en vippeposisjon og sterk forhandlingsmakt også her. Men jeg holder det inntil videre som mest trolig at Ap beholder tetposisjonen og at dagens styringskonstellasjon sikrer seg flertallet for fire nye år.

Troms og Finnmark: Troms har over dobbelt så mange innbyggere som Finnmark. Begge fylkene heller i rødgrønn retning, Finnmark klarere enn Troms. Sp har gjort sterke innhugg i Aps tidligere velgermasse også i våre to nordligste fyllker, og er nå i posisjon til å true Ap som største parti. Ivar Prestbakmo (Sp) er i ferd med å bli en minst like sannsynlig fylkesordfører som Bjørn Inge Mo (Ap).

Sp gjør storeslem?
Slik det ligger an for øyeblikket, så vil Sp havne i vippeposisjoner i et flertall av fylkene. I mange av dem kan de komme til å bruke denne posisjonen til å skaffe seg øverste maktverv. Sps frammarsj vil primært gå ut over Aps posisjoner, partiet risikerer å stå nærmest ribbet tilbake med kun et par toppverv. Men Sps styrking kan også blokkere Høyres håp om å overta makten i flere fylker. Aps forventede svekkelse og antatt styrking av SV og Rødt, koblet med at Sp kan bli jevnstore med Ap, kan imidlertid gi Høyre muligheten til å finne sammen med Sp i ettervalgsforhandlinger.

Drøyt to måneder før fylkestingsvalget 2019 har Sp en gedigen mulighet for å sette et sterkt preg på det nye fylkeskartet. Et kart partiet er sterkt i mot og som de ønsker endre på. Det kan gi nye runder og omkamp om regionreformen.

Ønsker du å støtte arbeidet med å lage flere fylkesanalyser før valget, så kan du vippse 92237487 eller bruke konto nr 9710 16 46878 med et valgfritt beløp.

Valget i Ullensaker virker åpnere enn på lenge. Økonomi er sentralt her i årets valgkamp.

Lørdag 10. august hadde jeg gleden av å lede den lokalpolitiske debatten (sjekk streamen) under Jessheim-dagene. Alle ti partilister som stiller til valg i min hjemkommune Ullensaker, var representert med sine respektive frontkandidater.

Hjertesakene
Debatten ble innledet med at alle fikk holde fram en hjertesak ved årets valg. Natalya Fritzen og Liberalistene, som stiller til valg for aller første gang her, valgte å trekke fram kamp mot bompenger som en sentral sak. Frøydis Myrhaug (Rødt) pekte på økt barnetrygd for å hjelpe fattige barnefamilier, som sin viktigste sak. Mahmod Ahmad (SV) og Eirik Ballestad (MDG) løftet fram klima. Mens Thorbjørn Merkesdal mente godt nærmiljø er Ullensaker Venstres viktigste prioritet. Lise Kragset Furuseth (KrF) snakket varmt om en verdig alderdom og et botilbud som fremmer økt selvstendighet.

Lars Halvor Stokstad Oserud (Sp) ønsker å dempe innbyggerveksten i kommunen. Varaordfører Willy Kvilten (H) trakk fram bedre kontroll over økonomien som sitt partis hovedsak. Eivind Schumacher (Ap) sa at det første han ville gjøre hvis han blir ny ordfører er å redusere ordførergodtgjørelsen med "en hel lærerlønn". Ordfører Tom Staahle (Frp) sa at han hadde fått klare signaler fra justisminister Jøran Kallmyr om at Ullensaker ligger godt an til å få Politihøyskolen til kommunen og lovet å stå på videre for det.

Borgerlige vs rødgrønne
En kort runde om det politiske landskapet i kommunen, avdekket at den borgerlige posisjonen Frp, H, KrF og Venstre virker å være bra samlet, selv om Venstre ga noen signaler i debatten om at de gjerne tok på seg en "vipperolle". Ap må trolig støtte seg på Sp, SV og kanskje Rødt og MDG for å ha reelt håp om vinne makt etter valget.

MDG mente det var stor sannsynlighet for at de viderefører sitt samarbeid på rødgrønn side også inn i neste periode. Sp var noe mer tilbakeholden med sine preferanser, bortsett fra at de ønsker en ny ordfører som ikke kommer fra Frp, men også i Sp er nok sannsynligheten høyest for at partiet blir en del av et rødgrønt samarbeid etter valget.

Økonomi
Økonomien i Ullensaker har store utfordringer å hanskes med. Nylig ble det lagt fram en rapport av konsulentselskapet Agenda Kaupang som konkluderte med at Ullensaker har "høy gjeld, svake finanser og lite oppsparte midler". Konsulentene har lagt innsparingsforslag på ca 80 mill i året på bordet der endret barnehage- og skolestruktur i retning større enheter, samt effetkivisering av omsorgstjenestene, er blant hovedgrepene.

Debatten avdekket at det generelt er lite gehør for disse kuttforslagene i det politiske miljøet i Ullensaker. Selv Liberalistene er i mot kutt innenfor skole og omsorg, men mener privatisering er hovednøkkelen for å begrense utgiftene, noe som i følge dem i sin tur også vil gjøre behovet for inntekter gjennom skatt og avgift mindre. Kvilten (H) holdt fram at det allerede er gjort grep som vil bringe økonomien i bedre balanse og pekte bl.a på utmeldingen fra det interkommunale IKT-samarbeidet Digitale Gardermoen på Øvre Romerike som en innsparingskilde. Schumacher (Ap) fryktet at utmeldingen snarere vil gi økte enn reduserte utgifter, og lanserte heller redusert bruk av konsulenter som bedre kuttforslag.

Eiendomsskatt
Aps hovedplan for å få mer kontroll på økonomien, er å øke inntektene gjennom å innføre skatt på næringseiendommer. Både SV, MDG og Rødt støtter dette forslaget. Men Sp er klart i mot, så den ueigheten er dermed et betydelig skjær i sjøen som må løses i eventuelle ettervalgsforhandlinger på rødgrønn side. Kun Rødt er for å innføre eiendomsskatt også på boliger (i 10 mill-klassen), så dette blir neppe innført i neste periode. Staahle (Frp) pekte på at salg av kommunale eiendommer vil være en mulig kilde til økte kommuneinntekter framover.

Samarbeid
I spørsmålrunden fra publikum ble politikerne utfordret av en velger på at de bør samarbeide bedre og heller snakke hverandre opp enn ned. Ordføreren mener at det er et godt tverrpolitisk samarbeid i dag og viste til at uenigheten om budsjettene er liten. Merkesdal (V) pekte derimot på at han, som innflytter, opplever at lokalpolitikken i Ullensaker er svært politisert og preget av opposisjon vs posisjon omtrent som i et parlamentarisk system. Forøvrig er kun Frp tilhenger av parlamentarisme i kommunen.

En lærer opplyste at de på hennes skole nylig hadde fått beskjed om at det ikke blir satt inn vikarer ved fravær til høsten og fryktet konsekvensene av det i form av for mange elever pr gjenstående lærere. Stokstad Oserud mente dette er et resultat av vekstpolitikken som føres, mens Kragset Furuseth pekte på at KrF har fått gjennomslag for en lærernorm som tvert i mot skal gi flere lærere pr elev og lovet å følge dette opp videre.

En annen velger var opptatt av "eplehagefortettingen". Kvilten sa at det innføres nye regler for dette i kommuneplanen som vil begrense utbyggingen og fortettingen i etablerte boomårder.

Klima og løgn
En førstegangsvelger var opptatt av hva kommunen kan bidra med på klima- og miljøfronten. Ballestad (MDG) mener Ullensaker, som den største kommunen på Øvre Romerike, bør gå foran og vise vei ved være "klimakloke" og "klimaaggressive" og viste til at de rødgrønne stort sett har stemt for MDGs klimaforslag, mens han har opplevd stor motbør på borgerlig side. Her protesterte Merkesdal kraftfull på Venstre vegne og mente Ballestad kom med "den største løgnen som det går an å komme med". Er det valgkamp eller er det ikke, repliserte Ballestad, før han innrømmet at de hadde fått mye støtte fra Venstre. Ballestad kom deretter med en unnskyldning til Venstre.

Ahmad (SV) holdt fram kartlegging og reduksjon av kommunens CO2-utslipp, valg av utslippsfrie tjenestebiler og solcellepanel på tak til offentlige nybygg i kommunen som noen konkrete klimatiltak som bør iverksettes.

Bjørn Dæhlie reguleres
En tilhører undret seg over situasjonen i Jessheim-marka og spurte om det er mulig å stoppe utbyggingen der eller om det er "kjørt". Her svarte Stokstad Oserud at utbygging er vedtatt i deler av marka, men at et nytt flertall vil sette kommuneplanen ut på ny høring for å avgjøre hvor den "grønne streken" skal settes. Staahle viste til at det er mange grøntområder igjen i kommunen og pekte på at areal- og transportplanen, som fylket har vedtatt, må Ullensaker forholde seg til. Den planen legger klare føringer for hvor utbyggingen skal skje.

Sentrumsplanene til Bjørn Dæhlie i Storgata ble det også spurt om fra en tilhører. Både Schumacher og Kvilten var opptatt av at han må følge den reguleringsplanen som kommunen har vedtatt. Hva skjer med farlige Nordby togstasjon og ny undergang, ble til slutt også etterspurt. Staahle synes Bane NOR er "sendrektige" i saken, men er lovet at nytt planforslag skal komme i løpet av høsten. Schumacher ønsker ikke flytte denne stasjonen lenger nord nå fordi det vil være å flytte den bort fra folk.

Analyse: Åpent
Slik jeg vurderer det politiske landskapet i Ullensaker og bevegelsene i velgermassen for tiden, så synes årets valg å være mer åpent enn på lenge her. De blå, med hjelp av en klarere borgerlig orientering fra KrF og V enn i mange andre kommuner på Romerike, har hatt makten i 20 år. De mange blå valgseierne, der særlig Frp har gjort det skarpt, kan ses i lys av at mange velgere har hatt sans for den "ja-politikken" som har vært ført, samt at velgerstrukturene i form av mange ansatte i privat sektor i kommune, er pro blå side. I tillegg har det vært en "Espelund-effekt" der tidligere ordfører Harald Espelund sitt joviale vesen og engasjement, har dratt en del velgere.

Velgerne kan komme til å ønske seg noe annet ved høstens valg. Et ønske som kan forsterkes av de økonomiske utfordringer kommunen står midt oppe i. Dette gir ammunisjon til opposisjonen i valgkampen. Dessuten kan velgere som er misforøuyde med den sittende regjeringen, komme til å vise dette ved å stemme rødgrønt.

Samtidig er det en viss ulempe for hovedutfordrer Ap at de stadig må bygge opp nye frontkandidater, dessuten sliter partiet med svært svake nasjonale trender. Ullensaker er for urbant til at Sp kan gjøre et brakvalg her, selv om det ligger an til en pen framgang for partiet. På den andre siden er ikke kommunen urban nok til at "bypartier" som Rødt, MDG og SV kan håpe på den massive oppturen her som de ser ut til å kunne opplever i storbyene.

I sum gjør dette situasjonen til nesten 50-50 i mine øyne, der mobiliseringsevnen i valgkampen vil avgjøre utfallet. Foreløpig er mitt noe tynne tips i borgerlig retning.

Den avholdte debatten spiller nok neppe særlig stor rolle hva gjelder velgerpreferanser, men ordskiftet ga noen avklaringer og skapte en del nye spørsmål som vi får mange anledninger til å diskutere mer i ukene som nå kommer. Og ikke minst følge opp etter valget.

Ønsker du en ordstyrer til ditt arrangement, så kontakt meg gjerne.

Du kan støtte mitt arbeid og mine analyser ved å vippse et valgfritt beløp til 92237487

Valgkvelden 9. september får jeg igjen gleden av å analysere velgersituasjonen i Oslo og Akershus for NRK Østlandssendingen sine lyttere og seere. Derfor skal jeg her se litt nærmere på stillingen i dette området.

Mine vurderinger støtter seg på valgstatistikk, lokale målinger, samt nasjonale trender på riksmålingene. Analysen er et øyeblikksbilde ut i fra dagens situasjon, vurderingene kan derfor endres inn mot valget etterhvert som ny informasjon kommer til.

Viken: Det er borgerlig styre i Akershus i form av H, Frp, KrF og V med Anette Solli (H) som fylkesordfører. Sp sluttet seg også til dette samarbeidet, men kan neppe regnes inn på borgerlig side i Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Buskerud samarbeider V, Sp og MDG med venstresiden med Roger Ryberg (Ap) som fylkesordfører.

Valget ser åpent ut. Hvis vi legger "Akershus-modellen" til grunn for mulige blokkalternativer, så har den borgerlige firepartikonstellasjonen ca 40 mandater inne på mine beregninger. Det trengs 44 mandater i det nye fylkestinget for å samle flertall. FNB kan håpe på 2-3 mandater.

I øyeblikket er Sp på vippen et sannsynlig utfall av Viken-valget. Jeg tror Sp velger rødgrønt, og det kan gi en åpning for Tonje Brenna (Ap) som Vikens første fylkesrådsleder i det nye parlamentariske systemet som innføres i gigantfylket. Men de borgerlige har flest velgere på gjerdet, og kan via en god valgkamp klare mobilisere nok til at pilen peker på Solli. Omtrent 50-50 - et svært knepent tips på Solli.

Oslo: Det ble maktskifte i hovedstaden sist etter at MDG kom på vippen mellom blokkene og valgte samarbeid med Ap. I byrådet sitter Ap+MDG+SV. Det ledes av Raymond Johansen (Ap), med støtte fra Rødt.

Ap ligger an til sterk tilbakegang her, men blokkmessig ser Ap-nedturen ut til å kompenseres av klar framgang for MDG, Rødt og SV. Høyre sliter med å holde sitt 2015-nivå, og også Frp, V og KrF ser ut til å komme lavere enn 2015-nivået. I sum virker dette i øyeblikket altfor svakt til at de fire borgerlige partiene kan få flertall.

Det er et spenningsmoment om bommotstanderne FNB kan dra tilstrekkelig med velgere fra Ap til at det bikker flertallet hvis man regner dem inn på borgerlig side. Måligene så langt tyder på at FNB plukker en del fra Ap, men frammarsjen til FNB virker å være klart svakere i Oslo enn i Bergen, samtidig som motmobilisering blant grønne og høyt utdannede velgere i indre by gir MDG betydelig vind i seilene. Sp er også et usikkerhetsmoment, deres medgangstrend slår inn selv i hovedstaden noe som kan gi dem ett mandat som ved et jevnt valg vil kunne havne på vippen. Uklart hva de da vil velge.

Totalt sett er uansett favorittstempelet nå relativt klart i rødgrønn favør i Oslo. Løpet er ikke kjørt for de blå og Lae Solberg (H), men særlig må H og V ha en svært vellykket valginnspurt for at det skal jevne seg ut.

Bærum: Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt dominerende i kommunen. Lisbeth Hammer Krogh (H) fortsatte som ordfører, støttet av Frp og KrF. Hun ønsker gjenvalg. En lokalmåling fra mai antyder at Høyre er svært nær rent flertall. Men oppslutningen om H har trolig falt noe gjennom sommeren, slik at det mest sannsynlige nå er at partiet ikke får det og må støtte seg på ett eller to andre partier. Uansett er det ingen spenning rundt maktutfallet, det blir fire nye år for Hammer Krogh.

Asker: Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men er fortsatt svært sterke i Asker. Lene Conradi (H) holdt fram som ordfører, støttet av KrF og Frp, og valgteknisk av Venstre. Conradi ønsker også gjenvalg. Røyken og Hurum går inn i nye Asker etter valget. Begge kommunene er Høyre-styrt, men Høyre-dominansen er noe svakere her enn i Asker. Også her klart favorittstempel til Høyre og de borgerlige. Høyre ligger ikke an til å få rent flertall, men sammen med Frp og evt KrF/V bør Conradi ha kontroll på dette.

Nordre Follo: Oppegård og Ski slås sammen. Det er Høyre-dominans i Oppegård, med Thomas Sjøvold som ordfører, støttet av KrF og valgteknisk støtte fra Frp. Ofte jevne valg i Ski, intet unntak ved 2015-valget, der en koalisjon av SV, Sp, MDG og Venstre gikk sammen om å støtte Aps ordførerkandidat Tuva Moflag slik at hun kunne overta kjedet fra Anne Kristine Linnestad (H). Da Moflag ble valgt inn på Stortinget i 2017, ble den nye ordføreren Hanne Opdan. Det står mellom Sjøvold (H) eller Opdan (Ap) som ordfører i den nye kommunen. Sjøvold knepen favoritt, men vil trolig trenge støtte fra både Frp, KrF og/eller Venstre. Hvis Venstre havner på vippen, så blir det et spenningsmoment hvilket retningsvalg partiet etter valget. Preferansen er foreløpig uavklart.

Ås: Ola Nordal (Ap) er ordfører her, støttet av V, MDG og SV. Disse fire beholder sitt flertall med hårfin margin, i følge en april-måling. Jeg tror at Sps mandater fort også kan bli nødvendig for å sikre flertallet, i så fall kan Odd Vangen seile opp som en mulig varaordfører eller endog ordførerkandidat. Men tipset mitt går i retning Nordal inntil videre.

Nesodden: MDG stormet fram her sist og fikk over 13 prosent. En blokkoverskridende allianse av Ap, MDG og H medførte at Nina Sandberg (Ap) kunne videreføre sin ordførergjerning. Da hun ble valgt inn på Stortinget i 2017, så ble Truls Wickholm ny ordfører. Ap og MDG ønsker å bytte ut H med SV. Denne konstellasjonen ligger an til å få flerall, og i så fall blir det et spørsmål hvem av de tre partiene som blir størst mht ordførervervet. Ap og Wickholm ligger nok best an, men MDG og SV ligger an til sterk frammarsj her, så både Øyvind Solum (MDG) og Claudia Behrens (SV) må regnes med.

Vestby: Høyre underpresterte her sist og ble nesten halvert pga. indre strid og mye uro rundt daværende ordfører John Ødebehr. Partiet sprakk og utbryterne dannet "Bygdelista" som fikk 12 prosent og gikk inn i en allianse med Ap, Sp, SV og V som sikret Tom Ludvigsen (Ap) ordførerposisjonen. Han går for gjenvalg, og kan klare det hvis alliansen holder sammen, eventuelt supplert med MDG. Høyres oppslutning vil trolig normaliseres noe, det kan gi Pål Engeseth en mulighet for å utfordre Ludvigsen. Men Bygdelista er fortsatt aktive og stiller også ved årets valg noe som kan blokkere for stor H-framgang. Ludvigsen er favoritt.

Frogn: Høyre er sterke her. Odd Slåke (H) er ordfører, støttet av Ap. Han ønsker gjenvalg og er klar favoritt til å få ønsket innfridd. Lokal måle-info mangler foreløpig, men Høyre blir høyst sannsynlig klart største parti og vil trolig kunne velge om de ønsker å beholde Ap som alliansepartner, eller bytte dem ut med Frp og/eller sentrum.

Enebakk: Det bikket fra blått til rødgrønt sist i kommunen som ligger både i Follo og på Romerike. MDG og Venstre valgte et samarbeid med Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Helblått flertall har sett ut som en realistisk mulighet med Tonje Anderson Olsen (H) som mulig ordfører. Men i øyeblikket ser dette langt mindre sannsynlig ut. Jeg avventer ny lokalmåling herfra, men tror Sp kan seile fram til å bli største parti i kommunen. I så fall kan det bli vanskelig å komme utenom Hans Kristian Solberg (Sp) som ordfører.

Lillestrøm: Skedsmo, Sørum og Fet slås sammen til Lillestrøm, Skedsmo er klart størst av de tre. Både Skedsmo og Fet er Ap-styrt med hhv. Ole Jacob Flæten og John Harry Skoglund som ordførere. Ap samarbeider bredt i Skedsmo med både SV, Sp, KrF og V, mens det er mer et "klassisk" rødgrønt samarbeid i Fet med SV og Sp. Sørum er Høyre-styrt, under ledelse av Marianne Grimstad Hansen - med flokete sentrum-høyre støtte der Sp har vært både inne og ute i løpet av perioden. En Ap-ledet storkommune er det mest trolige valgutfallet, hvis det brede samarbeidet ala Skedsmo videreføres. Flæten har frasagt seg gjenvalg, og Jørgen Vik erstatter ham som frontkandidat. Han er nå klar favoritt til å overta kjedet. Høyre og Kjartan Berland må lykkes med å dra Venstre, KrF og kanskje Sp i borgerlig retning skal de blå ha håp om å få makt, men dette virker pr nå (for) langt fram.

Lørenskog: Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og bygdelisten «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim er ordfører. Det ser ut som småpartiene MDG, V og/el. KrF vil avgjøre maktutfallet. Høyre har bygd opp Amine Mabel Hansen som ny fronkandidat etter at Turid Kristensen ble valgt inn på Stortinget. Hansen må satse på å gjøre sine hoser V-grønne og KrF-gule for å ha reelle muligheter til å overta kjedet fra Bergheim. Favorittstempelet ligger på sistnevnte.

Ullensaker: Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører etter at populære Harald Espelund frasa seg gjenvalg. Også Venstre inngår i dette borgerlige samarbeidet. Frp er storebror i flyplasskommunen, men Høyre kan komme til å nærme seg ved årets valg. Ap har ny ordførerkandidat i Eivind Schumacher. Det ser ut som alle de fire borgerlige partiene må med for at de blå skal beholde makten. Sp på vippen er et nesten like sannsynlig utfall, i så fall velger de nok et samarbeid på rødgrønn side. Tynt tips til Staahle, med Schumacher som realistisk utfordrer og Kvilten (H) som mulig joker.

Eidsvoll: Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp) overtok kjedet. Han har, støttet av Ap og SV, fått en sterk posisjon i kommunen, og en betydelig ordførereffekt er ikke utenkelig her. Sp kan komme til å se 20-tallet, en framgang som nok særlig vil gå på bekostning av Ap. Min vurdering er at valget antagelig vil helle i rødgrønn retning og at Vika beholder kjedet. Ap stiller med Hege Lending Svendsen på topp og håper hun skal bli Grunnlovsbygdas første kvinnelige ordfører. Høyre har Christoffer Nyborg i front.

Nittedal: Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, så tror jeg Thorkildsen tar dette igjen. Men Ann Kristin Bakke (H) kan ikke regnes ut, for dette er en sterk Høyre-kommune til Romerike å være.

Nes: Solid rødgrønn seier sist, både Ap og Sp står sterkt i kommunen. SV er også en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp kan komme til å se 20-tallet her, og jevne ut styrkeforholdet til Ap, men med Ap som fortsatt rødgrønn storebror. Vanskelig å se hvordan opposisjonen skal få til et maktskifte her, med mindre de klarer lokke Sp over.

Rælingen: Ap fikk smått utrolige 59 prosent her sist. Takket være en gunstig velgerstruktur (mange ansatte i offentlige sektor), at mange har vært fornøyd med politikken som har vært ført og en svært populær ordfører i Øyvind Sand. Etterfølgeren Ståle Grøtte gjelder som klar favoritt, men Aps rene flertall ryker trolig.

Aurskog-Høland: Lille Rømskog innlemmes i Aurskog-Høland, uten at det påvirker velgerprofilen. (Men Rømskog mister dermed sin status som kommunen som først har valgresultatet klart..). Ap og Sp har rent flertall her. Også MDG og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Sp vil vokse mye her på Aps bekostning, men jeg tviler på om partiet klarer bli jevnstort. Evjen gjelder derfor som favoritt, men må se litt opp for Gudbrand Kval (Sp).

Nannestad: Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for det i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, MDG, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så klarer jeg ikke se hvordan de blå og Christian Bendtz (H) skal kunne overta makten. Fersk måling viser solid flertall for styingsalliansen.

Gjerdrum: Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist fra høyt nivå. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Romerike Blad sitt foretrukne målebyrå, Infact, sliter med å få tak i nok respondenter til å framskaffe en måling fra kommunen uten for høye feilmarginer, men upubliserte tall jeg har sett, antyder at Ap, Sp og H kan bli om lag jevnstore på over 20 prosent. I så fall vokser Leif Haugland (Sp) fram som en stadig mer sannsynlig ordførerkandidat. Østensen (Ap) og Liseth (H), i den rekkefølgen, er likevel avgjort med i bildet.

Hurdal: Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst reduserer Venstre. En del intern turbulens i partiet, to av fem V-representanter har meldt seg ut i perioden. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Bålsrud har sagt nei til gjenvalg, det kan gi en del gamle V-velgere i flyt som jeg tror Sp kan ha forutsetninger for å appellere til. Sp kan bli størst her, det kan bane vei for Paul Johan Moltzau som ny ordfører.

Summeres denne velgeranalysen i NRK Østlandssendingen sitt dekningsomårde opp, så virker det rødgrønne favorittstempelet i Oslo klart. Det er åpent i Viken, mens Akershus vest som vanlig er og blir blå. I Follo er særlig sammenslåingen Nordre Follo spennende, her vipper det.

På Romerike vil Ap trolig beholde flesteparten av sine mange ordførere, men Sps frammarsj kan gi dem noen nye ordførerkjeder i kommuner som Enebakk, Gjerdrum og Hurdal.

Det er imidlertid fortsatt tre uker igjen til valget og tid nok til at nye forskyvninger i velgermassen kan skape endringer.

Bompenger preger valgåret 2019 til nå. De tydeligste bompengemotstanderne har fått vind i seilene. Men økt bomoppmerksomhet har også skapt et velgerrom på motsatt kant for grønne politikere som synes «bom er genialt» slik Une Bastholm (MDG) uttrykte det i en partilederdebatt nylig.

Den borgerlige regjeringen har igangsatt flere strukturelle grep som politireform, regionreform og kommunereform. Senterpartiet er den tydeligste stemmen mot denne politikken og framstår i mange velgeres øyne som det klareste opposisjonspartiet. Et parti som tar kampen opp mot sentralisering og for distriktene. Sammen med tilsynelatende økende vektlegging av nasjonale verdier og mer protestbehov mot eliten blant velgerne, bidrar dette til at Sp har føket i været.

Regjeringen har også levert mange skattelettelser gjennom seks år. Det har skapt et rom på motsatt fløy for de som mener dette gir økte forskjeller. Både SV og Rødt har vokst fram fra lave nivåer ved å fronte kampen mot forskjeller og «velferdsprofitører». Særlig er Rødts framgang oppsiktsvekkende, partiet er særlig populært blant urbane velgere.

Ved årets valg kan det med andre ord være en tendens til at velgerne belønner partier som har radikal profil og «sakseierskap» i en bestemt sak. I så fall bryter det med de foregående valgene der det snarere har vært et tegn at velgerne har belønnet partier med stor saksbredde som nyter tillit i mange ulike saker. En (del)forklaring på denne «nisjefiseringen» kan være at de mindre partiene har blitt dyktigere til å fremme sine budskap og treffe sine velgersegmenter gjennom bedre bruk av egne og sosiale mediekanaler.

«Styringspartiene» Ap og Høyre virker å ha velgerkonjunkturene i mot seg i denne valgkampen. Særlig sliter Ap, men også Høyre merker nå dreiningen i velgermassen. Polariseringstendensen rundt enkeltsaker burde være en fordel også for fløypartiet Frp, men regjeringsdeltakelsen gjør at de forbindes med makteliten, noe som medfører at de sliter med å utnytte det.

Trenden kan skape en situasjon med flere mellomstore partier. Den siste lokalmålingen i Tromsø (se bildet) var ekstrem i så måte der intet parti hadde over 16 prosent av velgerne bak seg. Både H, Ap, Rødt, Sv og Bomlisten ligger side om side på 13-15 prosent. I Bergen er Bommotstanderne målt like store som Høyre og Ap på rundt 20 prosent. Og i Oslo er MDG i ferd med å bli jevnstort med Ap.

I vårt distrikt (Romerike) ser utslagene ut til å bli noe mindre markert, Ap møter mindre konkurranse fra partier til venstre for seg her og Bomlistene er fraværende. Men også her avtegner det seg et bilde som valgforskere kaller fragmentering. Altså at velgerne sprer sine stemmer utover et bredere spekter av partier. Romerikes Blad presenterte i helgen en måling fra Nannestad som viste et Sp i ferd med omtrent jevnstort med Ap. Det kan være et forvarsel. Også i kommuner som Eidsvoll, Hurdal, Gjerdrum, Enebakk, Aurskog/Høland og Nes vil Sps frammarsj kunne utfordre Aps posisjon og skape nye politiske landskap. Hvor sterk den røde Rødt/SV-brisen vil blåse i vårt distrikt er et annet fenomen å følge med på.

Mer fragmenterte kommunestyrer kan gi tøffere ettervalgsforhandlinger fordi flere partier har mer velgermakt å sette bak sine krav. Kanskje kan nytt samarbeid på tvers av tidligere skiller vokse fram. Særlig er Sps veivalg på Romerike spennende.

Det kan avgjøre maktforholdet flere steder.

Kommentaren stod på trykk i Romerikes Blad 19. august 2019

Tendensen nasjonalt i øyeblikket er framgang for Sp, SV, Rødt, MDG og "Andre". Mens regjeringspartiene H, Frp, KrF og V samt Ap sliter.

Utfallet av lokalvalget avhenger av to momenter: Nasjonale trender og lokale saker. I en kommune kan bom være en viktig sak, i en annen kommune kan mye handle om en skole skal nedlegges, i en tredje om omsorgsboliger eller svømmehall bør bygges. En kommune kan ha en godt likt ordfører som drar stemmer til sitt parti i kraft av sin person, en annen kommune har "gråere" lokalpolitikere der innslaget av personeffekt er minimal. Ett sted kan velgerne ha mange partilister å velge mellom, et annet sted har de bare tre-fire lister. Dette spiller inn på valgresultatet.

Heldigvis er det store lokale variasjoner i landet vårt, for det er jo lokalvalg vi skal ha! Men samtidig er også nasjonale trender avgjørende for utfallet, fordi en del velgere også legger nasjonale elementer til grunn for sin stemmegivning. Kanskje ønsker man gi uttrykk for misnøye med regjeringen og stemme på et opposisjonsparti på Stortinget, selv om de lokale styringsforholdene er helt annerledes i kommunen enn det er nasjonalt. Eller kanskje er man fornøyd med den nasjonale styringen og gir uttrykk for det.

Derfor er de nasjonale trendene interessante, og jeg skal i den forbindelse vie dette fenomenet oppmersomhet. Faktisk.no har nylig lansert en meningsmålingstjeneste som, på basis av pollofpolls sine innsamlede målinger, beregner et glidende snitt av målingene som inkluderer feilmarginer. Det er en utmerket nyvinning som du gjerne kan sjekke ut. For å spare litt tid i disse travle valgtider, så bruker jeg deres grafikk i denne framstillingen. Fokuset her er nasjonale kommunemålinger.

Ap sliter tungt, H har nok med å klare 2015-nivå
Trenden er negativ for både Ap og H. Det synes å være dårlig klima for "styringspartiene" i år, og begge våre to største partier mister velgere til mindre partier. Ap sliter særlig med overganger til Sp i disktriktene, og betydelige lekkasjer til SV, Rødt, MDG og Bomlistene (FNB) i store byer. Mens Høyre også møter sterk konkurranse om velgerne fra Sp i distriktene og FNB i byene. I tillegg sliter begge med sviktende lojalitet. Mange Ap- og H-sympatisører har satt seg på gjerdet, og valginnspurten for "de to store" vil derfor i stor grad handle om å forsøke og mobilisere disse.

I øyeblikket ligger Ap an til et resultat rundt 24 prosent, mens Høyre beveger seg rundt 21. Skulle dette bli valgresultatet, så vil det være en tilbakegang på 9 prosentpoeng for Aps del og 2 pp i minus for Høyre. Høyre kan, via god mobilisering i sluttfasen, håpe på et resultat rundt valget forrige gang. For Aps gjelder det å redusere nedgangen og redde i land et resultat så langt opp på 20-tallet som mulig. Blir det demobilisering framfor mobilisering som preger sluttuken, så blir dette derimot stygt for begge partier, og da særlig for Ap.

Sp sterke, Frp trøbler
Kampen mellom Frp pg Sp om å bli Norges tredje største parti ved årets valg er avgjort til fordel for Sp. Sp viser en meget sterk utvikling og har pr i dag et nivå på rundt 15 prosent inne. I så fall en framgang på over seks prosentpoeng fra forrige kommunevalg. Sp har høy lojalitet, kombinert med at de appellerer til velgere i omtrent alle andre partier. Det er oppskrift på valgsuksess. Særlig er overgangene fra Ap formidable, men Sp plukker også godt med velgere fra H. Sp vil bli en maktnøkkel i en rekke fylker og kommuner. Frp har slitt mye med overganger til bomlistene, men har bedret dette noe de siste dagene. Det ser likevel ut som partiet har mer enn nok med å forsøke holde det labre 2015-nivået på 9,5 sånn noenlunde, i øyeblikket ligger partiet på 7-tallet og dermed en nedgang på ca 2 pp.

MDG og SV i framgang. Holder de inn?
Det ser ut til å bli et jevnt oppgjør mellom MDG og SV om å bli femte størst. Begge partier viser en underliggende positiv tendens, men MDGs oppgang er sterkere enn SVs de aller siste månedene. Særlig er MDGs frammarsj i Oslo oppsiktsvekkende. Et resultat opp mot 7 prosent er mulig, i følge de nasjonale målingene, det betyr en framgang på 3 prosentpoeng for begge målt mot 2015-valget. Begge partiene har god lojalitet til dem å være og har Ap som sin største velgerleverandør. Men MDG plukker også en del fra regjeringspartiene H og V. Ett spørsmål er om partiene er noe "overmålt", altså at det reelle nivået ligger noe lavere enn tallene i dag tyder på. En stor andel unge og tidligere hjemmesittere er her et usikkerhetsmoment.

Rødt, KrF og V jevnstore
Både Rødt, KrF og Venstre kan komme i mål med et resultat rundt fire prosent. For Rødt sin del vil det være en dobling av nivået fra 2015, mens det for KrF og V vil representere en tilbakegang på mellom ett og to prosentpoeng. Rødt plukker mange velgere fra Ap. KrF har som vanlig svak appell hos andre partier, men kan reddes i land og få et anstendig resultat via relativt lojale, egne velgere. For Venstres del er særlig lekkasjen til MDG begynt å bli plagsom, i tillegg til at man (som vanlig) sliter med å holde lojaliteten oppe. Men Venstres velgere er "trege" og kan mobiliseres den siste uken, noe som gjør 4-tallet fortsatt mulig.

"Andre" på frammarsj
Dette valget kan også bli andre listers sitt valg. Det er velgermarked for bomlister, by og bygdelister, pensjonistparti, helseparti, demokratene, liberalistene og andre med tydelige standpunkt i enkeltsaker som skiller dem fra andre. "Andre" oppnådde 4,6 prosent ved 2015-valget, det blir trolig vesentlig mer i år, kanskje helt oppe i 7-8 prosent på landsbasis. Det understreker at dette valget ligger an til å bli et fragmenteringsvalg.

De siste målingene viser at det lysner litt for Frp, KrF og V, mens Rødt viser litt svakhet. Sp blir valgets store seierherre, flankert av MDG og SV. De borgerlige kan fortsatt ha makten i seks av ti storkommuner etter mandagens valg, men de kan også komme til å stå omtrent ribbet tilbake. Sluttspurten avgjør.

Jeg har studert utviklingen på de aller siste målingene nasjonalt og lokalt og har notert følgende:

Ap: Lykkes ikke i denne valgkampen og ligger på rundt 24 prosent. I så fall en nedgang på hele ni prosentpoeng fra 2015 og tidenes svakeste lokalvalg for partiet.

H: Svak valgkamp. Har ca 20 prosent inne og er med det ca 3 prosentpoeng lavere enn sitt 2015-nivå.

Sp: 15 prosent og kan nesten doble oppslutningen sin fra forrige valg. Strålende valgkamp.

Frp: Har karret seg noe opp fra svært svake nivåer og kan øyne 8-tallet. Men fortsatt et stykke opp til 2015-nivået på 9,5.

MDG: Virker å ha 7-tallet inne, men spørsmålet er om alle som sier de skal stemme MDG, faktisk går og gjør det. Uansett blir det partiets klart beste valg i historien.

SV: Opp i mot 7 prosent og har med det en pen framgang på rundt 3 prosentpoeng fra 2015 inne.

KrF: Lysner litt for hardt prøvede KrF og øyner nå 4-tallet, noe som jeg tror mange i partiet vil anse som en liten seier, selv om det vil være klar nedgang fra 2015.

Venstre: Ligner litt på KrFs situasjon. Øyner muligheten for å se 4-tallet valgdagen, noe som nok vil oppleves positivt i partiet, med tanke på bakteppet av svært svake målinger på vårparten.

Rødt: Rundt 4, men viser nå svkahetstegn. Har tradisjonelt slitt med å mobilisere sine sympatisører til faktisk å stemme, så 3-tallet er trolig mest sannsynlig valgdagen. Uansett partiets klart beste valg i historien.

FNB: Framveksten har stoppet opp, men bommotstanderne ligger fortsatt på oppsiktsvekkende sterke nivåer, særlig i Bergen. De blir dette valgets store nykommer og kan kanskje se 2-tallet på landsbasis.

Andre: Øvrige småpartier, inkl ulike by- og bygdelister, kan fort få over 5 prosent totalt og dermed gå fram fra 2015. Det er velgermarked for protestpartier og "ensakspartier" i år.

La oss se litt på situasjonen i våre ti største kommuner, målt i innbyggertall. Til grunn for vurderingene ligger de siste lokalmålingene, sett i lys av de nasjonale trendene:

Oslo: Det rødgrønne favorittstempelet i hovedstaden er styrket gjennom valgkampen. Ap kan komme til å gå et tosifret antall prosentpoeng tilbake, men det ligger an til å bli mer enn kompensert for gjennom framgang for "vennene" i MDG, SV og Rødt. Alle de fire "borgerlige" partiene ligger an til å gå tilbake, og da blir det for tynt, selv om FNB regnes inn på den siden. Raymond Johansen (Ap) fortsetter høyst trolig som byrådsleder. Høyresiden kan dog håpe på at MDG, Rødt og SV er "overmålt" parallelt med at H og V får til en sluttspurt der de mobiliserer gjerdesitterne sine som de har en del av. Da kan dette bli jevnere på valgdagen enn det pr. nå ser ut til.

Bergen: Det ser åpent ut her både før og etter valget. Dagens byråd av Ap, KrF og V er sjanseløse på å beholde flertallet. Hverken H+Frp+FNB eller Ap+SV+R+MDG ser ut til å kunne få flertall. Dermed blir ett eller flere av sentrumspartiene Sp, V og KrF sittende med maktnøkkelen. Venstre har åpnet for å samarbeide med venstresiden, inkl Rødt, mens KrF er mer lunkne. Kanskje skiller de lag? Et tynt tips på at Harald Victor Hove (H) blir Bergens neste byrådsleder, men Roger Valhammer (Ap) kan absolutt ikke avskrives.

Trondheim:Ap går mot et massivt valgnederlag i sitt "utstillingsvindu", men det får neppe betydning for maktutfallet siden høyresiden virker å stå altfor svakt. Ingrid Skjøtskift (H) sitt eneste reelle håp for å få til maktskifte, ser ut til å ligge i at MDG lokkes over "streken", i bytte mot et ordførerverv. Det vil være en skrell om det inntreffer, så favorittstempelet er tungt på fire nye år med Rita Ottervik (Ap).

Stavanger: Det er borgerlig favorittstempel her, forutsatt at FNB regnes inn. KrF og/eller Venstre ligger an til å havne i vippeposisjon. Hvis de velger høyreorientert, som forventet, vil John Peter Hernes (H) etterfølge partikollega Christine Sagen Helgø som ordfører. Men Kari Nessa Nordtun (Ap) er med i kampen hvis hun lykkes med å samle en usedvanlig bred sentrum-venstre-allianse etter valget.

Bærum: Det ser ikke ut som Høyre klarer rent flertall her, men sammen med samarbeidspartnerne Frp og KrF, så bør dagens flertall kunne gjenskapes, noe som vil gi Lisbeth Hammer Krogh (H) fire nye år. En viss mulighet for et overraskende maktskifte kan dukke opp hvis de tre ikke får flertall og Venstre havner på vippen. Da vil Ap gjøre alt de kan for å dra lokke til seg V, det kan være greit å ha denne lille åpningen i mente på valgkvelden når stemmene telles opp.

Kristiansand: Det ligger an til et meget fragmentert bystyre med 11-13 partier. Harald Furre (H) har trolig flest veier til flertall, men også Jahn Oddvar Skisland (Ap) har sjansen hvis han klarer bygge en svært bred allianse. Også Jørgen Haugland Kristiansen (KrF) må regnes inn i bildet, KrF kan få en vippeposisjon som de kan komme til å utnytte i ettervalgsforhandlingene.

Drammen: Helt åpent i Drammen. Mine prognosetall viser 29-28 til borgerlig side (hvis H, Frp, KrF, V og Bommotstanderne) regnes inn. Åpent hva V vil gjøre i en evt. vippesituasjon. Også Sp kan havne i en slik rolle, og kan like gjerne gå til høyresiden som til venstre. Et svært tynt tips til Fredrik Haaning (H) som nye Drammens første ordfører, men dette kan like gjerne bikke i Monica Myrvold Berg (Ap) sin favør.

Asker: Høyres svake valgkamp nasjonalt har brakt en viss spenning inn i nye Asker. Blir det et flertall av Høyre, Frp og KrF, som det fortsatt ser ut til å bli, så er Lene Conradi sikker som ordfører. Men kommer Venstre på vippen, så vil Ivar Granum (Ap) gjøre det som står i hans makt for å få Venstre med på å felle de blå. I så fall kan det ei heller utelukkes at Elisabeth Holter-Schøyen (V) vil tilbys et toppverv. Favorittstemplet er like fullt klart på Conradi.

Lillestrøm:Jørgen Vik (Ap) ligger an til å bli Lillestrøms første ordfører og er klar favoritt. Spenningsmomentet ligger primært i om det antatte vippepartiet Sp gjør som forventet og foretrekker Ap-samarbeid etter valget. Høyres eneste mulighet for makt og innflytelse ligger trolig i å tilby Thor Christian Grosås (Sp) ordførervervet, men jeg har liten tro på at det skjer.

Fredrikstad: Kraften i Aps nedtur avgjør om det blir litt spenning i utfallet i plankebyen. Blir nedgangen svært sterk, så kan det ikke helt utelukkes at de borgerlige vil søke å få det antatte vippepartiet MDG over og endog gjøre Erik Skauen til en sensasjonell ordfører. Men Jon-Ivar Nygård (Ap) er fortsatt klar favoritt.

Klarer de borgerlige å avgjøre jevne byer som Bergen, Stavanger, Drammen og Kristiansand til sin fordel, så kan valgkvelden bli ok for regjeringspartiene, selv om alle fire må belage seg på en viss tilbakegang målt mot 2015. Hvis flere av disse byene derimot ryker for dem, så blir det fort en svart aften for Erna Solberg og co.

Sp ligger an til å sittte med maktnøkkelen på store deler av Romerike etter mandagens valg. I Follo kan MDG komme til å spille en nøkkelrolle, mens i Akershus Vest kan kanskje Venstre komme i vippeposisjon.

Viken: Det er borgerlig styre i Akershus i form av H, Frp, KrF og V med Anette Solli (H) som fylkesordfører. Sp sluttet seg også til dette samarbeidet, men kan neppe regnes inn på borgerlig side i Viken. I Østfold består posisjonen av Ap+SV+Sp+KrF, med Ole Haabeth (Ap) som fylkesordfører. I Buskerud samarbeider V, Sp og MDG med venstresiden med Roger Ryberg (Ap) som fylkesordfører.

Valget ser åpent ut, men min vurdering er at Tonje Brenna (Ap) har overtatt det lille favorittstempelet som Anette Solli (H) hadde til å bli storfylkets første sjef for "fylkesregjeringen".

I øyeblikket er Sp på vippen det mest sannsynlige utfallet. Det vil være en skrell om Sp velger noe annet enn rødgrønt etter valget. Men et borgerlig flertall av H, Frp, KrF og V, samt FNB, er fortsatt mulig, sluttmobiliseringen avgjør og gir Solli (H) et reelt håp.

Bærum: Det ser ikke ut som Høyre klarer rent flertall her, men sammen med samarbeidspartnerne Frp og KrF, så bør dagens flertall kunne gjenskapes, noe som vil gi Lisbeth Hammer Krogh (H) fire nye år. En viss mulighet for et overraskende maktskifte kan dukke opp hvis de tre ikke får flertall og Venstre havner på vippen. Da vil Ap og Kjell Maartman-Mo gjøre alt de kan for å dra lokke til seg V, det kan være greit å ha denne lille åpningen i mente på valgkvelden når stemmene telles opp.

Asker: Høyres svake valgkamp har brakt en liten spenning inn i nye Asker, som er en sammenlsåing av Asker, Røyken og Hurum. Blir det et flertall av Høyre, Frp og KrF, som det fortsatt ser ut til å bli, så er Lene Conradi sikker som ordfører. Men kommer Venstre på vippen, så vil Ivar Granum (Ap) gjøre det som står i hans makt for å få Venstre med på å felle de blå. Venstre går imidlertid til valg på Conradi som ordfører (men uten at Frp er med i samarbeidet), så det spørs om han kommer noen særlig vei der - favorittstemplet er klart på Conradi.

Nordre Follo: Oppegård og Ski slås sammen. Det er Høyre-dominans i Oppegård, med Thomas Sjøvold som ordfører, støttet av KrF og valgteknisk støtte fra Frp. Ofte jevne valg i Ski, intet unntak ved 2015-valget, der en koalisjon av SV, Sp, MDG og Venstre gikk sammen om å støtte Aps ordførerkandidat Tuva Moflag slik at hun kunne overta kjedet fra Anne Kristine Linnestad (H). Da Moflag ble valgt inn på Stortinget i 2017, ble den nye ordføreren Hanne Opdan. Det står mellom Sjøvold (H) eller Opdan (Ap) som ordfører i den nye kommunen. Sjøvold er knepen favoritt, men vil trolig trenge støtte fra både Frp, KrF og/eller Venstre. Venstre har blitt et stadig mer sannsynlig vippeparti gjennom valgkampen, og det er et stort spenningsmoment hvilket retningsvalg partiet treffer etter valget. Preferansen er foreløpig uavklart.

Ås: Ola Nordal (Ap) er ordfører her, støttet av V, MDG og SV. Disse fire ser ikke ut til å kunne beholde sitt flertall, men Rødt kan komme inn med ett eller to mandater og en utvidelse av samarbeidet i den retningen kan bety flertall. Holder ikke dette, så vil Sp kunne få en mulig vipperolle i Ås, og da seiler Odd Vangen opp som en realistisk ordførerkandidat. Men Nordal gjelder som favoritt.

Nesodden: MDG stormet fram her sist og fikk over 13 prosent. En blokkoverskridende allianse av Ap, MDG og H medførte at Nina Sandberg (Ap) kunne videreføre sin ordførergjerning. Da hun ble valgt inn på Stortinget i 2017, så ble Truls Wickholm ny ordfører. Ap og MDG ønsker nå å bytte ut H med SV. Det er ikke gjort lokalmålinger i Nesodden, men ut i fra nasjonale trender så ser disse ut til å kunne sikre seg et greit flertall, muligens med rundt 20 prosents oppslutning hver. Men hvem blir størst? Ap og Wickholm ligger nok best an, men MDG og SV ligger an til sterk frammarsj her, så både Øyvind Solum (MDG) og Claudia Behrens (SV) må avgjort regnes med, særlig tror jeg Solum er en mann å se opp for.

Vestby: Høyre underpresterte her sist og ble nesten halvert pga. indre strid og mye uro rundt daværende ordfører John Ødebehr. Partiet sprakk og utbryterne dannet "Bygdelista" som fikk 12 prosent og gikk inn i en allianse med Ap, Sp, SV og V som sikret Tom Ludvigsen (Ap) ordførerposisjonen. Han går for gjenvalg, og hvis alliansen holder sammen, så er et flertall innen rekkevidde, evt. supplert med støtte fra MDG eller Rødt. Ludvigsen er relativt klar favoritt her.

Frogn: Høyre er sterke her. Odd Slåke (H) er ordfører, støttet av Ap. Han ønsker gjenvalg og er favoritt til å få ønsket innfridd. Men det har vært en del oppmersomhet rundt hans dobbeltrolle og inhabilitet ifm. eiendomsutvikling i Drøbak, og dette kan slå negativt ut for Høyre. Partiet blir nok likevel størst, og vil da kunne velge om de ønsker å beholde Ap som alliansepartner, eller bytte dem ut med Frp og/eller sentrum. Men Rita Lystad (Ap) har en liten sjanse hvis hun klarer samle de fleste partier i en felles front mot Slåke og Høyre.

Enebakk: Det bikket fra blått til rødgrønt sist i kommunen som ligger både i Follo og på Romerike. MDG og Venstre valgte et samarbeid med Ap i ettervalgsforhandlingene. Også Sp, SV og KrF støtter Øystein Slette (Ap) som ordfører. Det ligger an til at Ap, Sp, H og Frp blir omtrent jevnstore på rundt 20 prosent her. Det kan bety at dagens posisjon fortsetter, enten ved at Slette holder fram eller at Hans Kristian Solberg (Sp) rykker opp som ny ordfører. Også Tonje Anderson Olsen (H) og Dag Bjerke (Frp) må regnes med hvis de blå gjør det bedre enn ventet. Men mitt tips er Solberg.

Lillestrøm: Jørgen Vik (Ap) ligger an til å bli Lillestrøms første ordfører og er klar favoritt. Spenningsmomentet ligger primært i om det antatte vippepartiet Sp gjør som forventet og foretrekker Ap-samarbeid etter valget. Høyres eneste mulighet for makt og innflytelse ligger trolig i å tilby Thor Christian Grosås (Sp) ordførervervet, men jeg har liten tro på at det skjer.

Lørenskog: Ap samarbeider med SV, Venstre, MDG og bygdelisten «Lørenskog i våre hjerter». Ragnhild Bergheim (Ap) er ordfører. De styrende partiene ligger an til å beholde sitt flertall og Bergheim er klar favoritt til å beholde makten. Amine Mabel Hansen (H) sin mulighet ligger i å samle både KrF, V, Sp og Frp, men selv det ser ikke ut til å kunne gi flertall.

Ullensaker: Frp og Høyre mistet sitt rene flertall i 2015, men støttet av KrF ble Tom Staahle (Frp) ordfører etter at populære Harald Espelund frasa seg gjenvalg. Også Venstre inngår i dette borgerlige samarbeidet. Frp er storebror på høyresiden i flyplasskommunen, og Høyre ser ikke ut til å klare gjøre noe med det i år heller. Ap har ny ordførerkandidat i Eivind Schumacher. Det er rødgrønt flertall 25-20 i mandater på siste måling her. Slår dette til så bærer det i retning av maktskifte med Schumacher som ny ordfører. Men bakgrunnstallene viser at de fire borgerlige har flest gjerdesittere, de kan derfor lykkes med å gjenskape et hårfint flertall med en kraftfull sluttmobilsering. I mine øyne er dette 50-50. Et styltynt tips settes på Staahle pga. velgerstrukturene i kommunen er pro blått med mange ansatte i privat sektor med lav og middels utdanning.

Eidsvoll: Knapt rødgrønt flertall sist. Einar Madsen (Ap) trakk seg som ordfører av helsemessige årsaker. John-Erik Vika (Sp) overtok kjedet. Ap og Sp ligger an til å bli jevnstore på ca 20 prosent. Og sammen med alliansepartner SV så kan det holde til å forsvare flertallet. Evt kan de søke støtte hos MDG og/eller Rødt som også ligger an til å komme inn. De borgerlige har samlet seg i opposisjon før valget, men det virker for langt fram for Christoffer Nyborg (H). Vika fortsetter trolig med kjedet, men det kan ikke helt utelukkes at Hege Svendsen kan bli Eidsvolls første kvinnelige ordfører i historien hvis Ap gjør det noe bedre og Sp svakere enn ventet.

Nittedal: Hilde Thorkildsen (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, V og KrF. Kraftig fall for Ap på siste lokalmåling her, partiet vil trolig kunne bli straffet ekstra av velgerne for den stygge kostnadssprekken ifm. nytt renseanlegg. Holder den brede sentrum-alliansen sammen, så tror jeg Thorkildsen likevel tar dette igjen. Nittedal er en god H-kommune, så Ann Kristin Bakke (H) kan ikke regnes ut, men hennes problem er at partiet Høyre har få politiske venner.

Nes: Solid rødgrønn seier sist, både Ap og Sp står sterkt i kommunen. SV er også en del av posisjonen, ledet av Grete Sjøli (Ap). Sp nærmer seg Aps nivå, men Ap blir antagelig størst noe som gjør Sjøli til favoritt til å fortsette som ordfører. Men Vivian Wahl (Sp) er en joker som kan klare det hvis Ap leverer svakere og Sp sterkere enn ventet, eller at Sp bytter til borgerlig side mot at de får ordføreren.

Rælingen: Ap fikk smått utrolige 59 prosent her sist. Takket være en gunstig velgerstruktur (mange ansatte i offentlige sektor), at mange har vært fornøyd med politikken som har vært ført og en svært populær ordfører i Øyvind Sand. Sand gir seg og ordførereffekten forsvinner ut med ham, noe som betyr at Ap må belage seg på kraftig nedgang her. Etterfølgeren Ståle Grøtte gjelder likevel som klar favoritt, men han må trolig bygge en allianse der både SV, Sp og kanskje MDG og Rødt er med.

Aurskog-Høland: Lille Rømskog innlemmes i Aurskog-Høland, uten at det påvirker velgerprofilen. (Men Rømskog mister dermed sin status som kommunen som først har valgresultatet klart..). Ap og Sp har rent flertall her. Også MDG og SV støtter Roger Evjen (Ap) som ordfører. Sp vil vokse mye her på Aps bekostning, men neppe så mye at de to blir helt jevnstore. Derfor gjelder Evjen som favoritt, men Gudbrand Kval (Sp) kan komme til å sitte i en sterk forhandlingsposisjon etter valget som gjør at han slett ikke kan avskrives som ny ordfører.

Nannestad: Bygdelisten valgvinner sist, uten å bli belønnet for det i form av makt. Hans Thue (Ap) er ordfører, støttet av SV, Sp, MDG, KrF og V. Videreføres dette sentrum-venstre-samarbeidet, så klarer jeg ikke se hvordan de blå og Christian Bendtz (H) skal kunne overta makten. Siste måling viser solid flertall for styringsalliansen, men et spenningsmoment er om Sp kan klare å bli omtrent like store som Ap. I så fall seiler Karl Arne Leivestad opp som en realistisk ordførerkandidat. Thue er dog favoritt, med Leivestad like bak.

Gjerdrum: Markant Sp-framgang og Venstre-tilbakegang sist fra høyt nivå. Anders Østensen (Ap) er ordfører, støttet av Sp, MDG og KrF. Romerike Blad sitt foretrukne målebyrå, Infact, sliter med å få tak i nok respondenter til å framskaffe en måling fra kommunen, men upubliserte tall jeg har sett, antyder at Ap, Sp og H kan bli om lag jevnstore på over 20 prosent. Leif Haugland (Sp) er knepen ordførerfavoritt, slik jeg vurderer det, etterfulgt av Østensen og Jo Daniel Liseth (H).

Hurdal: Enorm ordførereffekt pro Runar Bålsrud og Venstre ved de seneste valgene, men med avmattingstendenser. Bygdelisten "Glad i Hurdal" og Sps vekst vil nok redusere Venstre kraftig her i år. Det har vært en del intern turbulens i Hurdal Venstre, to av fem V-representanter har meldt seg ut i perioden. Ap, KrF, MDG og Sp inngår i samarbeidet med Venstre. Bålsrud har sagt nei til gjenvalg, det gir mange V-velgere i flyt som jeg tror Sp kan ha forutsetninger for å appellere til. Sp kan bli størst her, det kan bane vei for Paul Johan Moltzau som ny ordfører. Men også bygdelisten kan tiltrekke seg en del velgere, med Frode Nilsen i front. Gunne Knai (Ap) kan heller ikke avskrives. Ingen lokalmålinger å støtte vurederingene på herfra.

Historisk valg
Det er åpent i Viken, men de rødgrønne ligger ørlite foran. Asker og Bærum blir trolig blå, som vanlig. I Follo er det et sammensatt bilde hvor det kan ende med et fargerikt kart som er både rødt, blått og grønt.

På Romerike vil Ap trolig beholde flesteparten av sine mange ordførere, men de kan komme til å miste noen til Sp i kommuner som Enebakk og Gjerdrum. Også i Nannestad, Aurskog-Høland og Nes blir styrkefholdet mellom Ap og Sp et stort spennningsmoment.

Sps frammarsj på Aps bekostning har historiske dimensjoner over seg.

I dag er det julaften, 17. mai og bursdag på en gang. For i dag er det valg! Hurra!

Deler du ikke den begeistringen? I så fall er det godt forståelig, for valgkampen nasjonalt har neppe engasjert. For mange partiledere har snakket for mye i munnen på hverandre i TV-debattene. Selv jeg, som er langt over snittet interessert, har måttet skru av fordi man blir oppgitt. Indre uenighet i regjeringen har fått prege for stor del av valgkampen, det var en avsporing av hva valget bør dreie seg om. Bom er en viktig sak for mange velgere, særlig i storbyene, men i de aller fleste kommuner er det ingen bomlister, her er det helt andre saker velgerne er opptatt. Bomsaken ble viet vel mye oppmerksomhet i riksmediene i denne valgkampen.

Lokalpolitikerne er avhengige av drahjelp fra rikspolitikerne for å oppnå høy deltakelse ved lokalvalg fordi en del velgere legger rikspolitiske vurderinger til grunn for stemmegivningen. Denne drahjelpen har de i liten grad fått, derfor kan deltakelsen bli lavere enn i 2015. Jeg håper jeg tar feil. Ett lyspunkt er at lokalvalgkampene i kommunene har vært bedre. Tusenvis av politikere har stått på stand, delt ut informasjon, banket på dører, snakket med lokaljournalister, deltatt i flotte og godt besøkte debatter som en rekke lokale arrangører har stått bak. Og lokalpolitikerne har blitt bedre til å bruke sine egne mediekanaler i form av Facebook, Instagram og Snapchat til å formidle budskap og være i kontakt med potensielle velgere. Vi kan derfor ikke lenger snakke om en valgkamp, vi må snakke om mange valgkamper som foregår en rekke steder samtidig.

I tillegg til bom, så er mitt inntrykk at to saker har preget dagsorden: «Sentralisering» og miljø. Dette gagner Sp og MDG. Senterpartiet framstår som den klareste motstemmen mot regjeringens «sentraliseringreformer» (politi, kommune, region m.m.), mens Ap havner i en vrien mellomposisjon der de er både for og mot. Vitaliseringen av senter-periferi-aksen i norsk politikk blir ett hovedtrekk ved dagens valg. Den økende klimaoppmerksomheten er like interessant, ikke minst blant unge. Det gir MDG, og til dels SV, vind i seilene, og bidro også til at Venstre gjorde et oppsiktsvekkende sterkt skolevalg. Så gjenstår det å se om alle som sier de skal stemme MDG, faktisk gjør det i dag.

Sps frammarsj utfordrer Aps hegemoni på Romerike. De grønne og røde partisøylene over valgresultatene i kveld kan bli omtrent jevnstore i flere kommuner. Dette er velgerbevegelser som savner sidestykke i moderne lokalvalghistorie. Sp kan komme til å beholde ordføreren i Eidsvoll, og partiet bør ha gode muligheter til å overta ordførerkjedene også i Hurdal, Gjerdrum og Enebakk. Både i Nannestad, Aurskog-Høland og Nes bør Ap se opp for Sp, selv om jeg holder Ap som favoritter her. Jeg tror at Ap holder maktposisjonene i Lørenskog, Nittedal og Rælingen, selv om partiets tilbakegang ligger an til å bli markant også her.

I Ullensaker tror jeg det blir jevnere enn det Infact/RBs måling nylig viste, det er mange velgere ansatt i privat sektor i kommunen, noe som er gunstig for de «blå». I mine øyne er det omtrent 50-50 om ordføreren fortsatt vil hete Tom Staahle (Frp) eller om Eivind Schumacher (Ap) og hans alliansepartnere gjør slutt på 20 år med blått styre. Sluttspurten avgjør utfallet.
I Lillestrøm er derimot Ap og Jørgen Vik (Ap) soleklare favoritter. Sps veivalg er dog et visst spenningsmoment, men det er en skrell om de velger blått. Høyre risikerer dermed å bli stående uten topposisjoner på Romerike. De har sine beste sjanser i Gjerdrum og Enebakk, men selv der virker det nå langt fram.

Heldigvis er det hverken valganalytikere eller andre «forståsegpåere» som avgjør valget, men det er velgerne. Og jeg tar gjerne i mot overraskelser der jeg i kveld sitter og analyserer resultatene på NRK Østlandssendingen etter hvert som de innkommer.

Godt valg!

Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. september 2019

Tradisjonen tro leverer jeg et aldri så lite valgtips på valgdagen, basert på tilgjengelig informasjon fra lokale og nasjonale målinger, valghistorikk og en liten dæsj magefølelse.

Tror partienes oppslutning nasjonalt blir om lag slik i kveld ved kommunevalget:

Ap 25,1
H 20,1
Sp 16,3
Frp 8,1
MDG 6,3
SV 6,2
KrF 4,3
V 4,0
Rødt 3,1
FNB 2,0
Andre 4,5

De rødgrønne tror jeg beholder makten i Oslo, Trondheim, Bodø, Tromsø og Fredrikstad. Og tar makten i nye Lillestrøm.

De borgerlige tipper jeg beholder makten i Stavanger, Kristiansand, Drammen, Bærum og Asker. Og tar makten i Bergen.

Men denne blokkdelingen er en forenkling av virkeligheten, flere steder kan det bli snakk om samarbeid på tvers av slike blokker.

Tror fylkestingsvalget ender slik:

Ap 25,5
H 21,2
Frp 10,1
Sp 15,1
MDG 6,2
SV 6,2
KrF 4,1
V 3,8
Rødt 3,0
FNB 2,0
Andre 2,8

Tipper hårfin rødgrønn seier og Ap-ledet Viken. Ser ellers for meg en storeslem til Sp som vil utnytte sin vippemakt og kunne skaffe seg lederverv i både Innlandet, Vestfold og Telemark, Vestland, Møre og Romsdal, Trøndelag, Norland og Troms og Finnmark. De borgerlige tror jeg tar seieren i Agder og Rogaland.

Valget 2019 ga fem tapere og fem vinnere. Utfallet kan ses i lys av en vitalisering av senter-perieri-aksen og den grønne dimensjonen i norsk politikk.

Årets lokalvalg er over og det er dags for å oppsummere og skue litt framover. Valgvinnerne ble (som ventet) Sp, MDG, SV, Rødt og FNB. Mens taperne ble Ap og regjeringspartiene H, Frp, KrF og V.

Sp vant valget fordi partiet framstår som den klareste motstemmen mot "sentralisering" og elite. Senter-periferi-aksen er vitalisert i norsk politikk de siste årene, og dette valget ble et meget tydelig tydelig uttrykk for dette. I tillegg nyter partiet godt av en internasjonal tendens til økende vektlegging av nasjonale og lokale verdier.

Den andre "aksen" som har fått et oppsving ved årets valg er miljø- og klimadimensjonen. Enorm oppmerksomhet rundt bompenger, i kjølvannet av finansiering av kostbare samferdselsprosjekter, har skapt to rom; ett for organisert bommotstand der FNB har vært drivende dyktige til å være det alternativet som ivaretar velgere som er misfornøyde med økende bomutgifter, og et annet rom for en motkraft som forsvarer prinsippet om at forurenser skal betale og som "elsker bomringen" slik MDG-Lan uttalte på sin valgtale i i går. Men framveksten av FNB og MDG handler om noe mer; FNB framstår også som en mulighet for proteststemmegivning der man kan gi makten en "på tygga", mens økende oppmerksomhet rundt klima/miljø-saken generelt, ikke minst blant unge, gir MDG muliget for et løft - en mulighet som de har grepet.

Også SV profiterer på økende miljøfokus, men de har også lykkes, alle fall i noen grad, med å framstå som det partiet som kombinerer sterkt miljøengasjement med ønsket om reduserte, sosiale forskjeller. Altså være både røde og grønne på en gang. På det røde området møter de konkurranse fra Rødt som går lenger i kampen mot "velferdsprofitører". Her kan det imidlertid ligge en potensiell fare for at SV inn mot 2017 havner midt mellom MDG og Rødt, særlig hvis polarinseringstendensen ved årets valg føres videre der partier som har radikale standpunkt og sakseierskap i enkeltsaker, blir premiert. Jeg merker meg også at målingene hadde både MDG, SV og Rødt høyere enn det valgresultatet de endte opp med.

Den klareste taperen ved valget heter Ap. Ved et valg der det har vært en klar bevegelse fra borgerlig til rødgrønn side, antagelig for en stor del årsaket av regjeringsslitasje, så er det svært svakt at Ap, som det desidert største opposisjonspartiet, ikke klarer fange opp noe som helst av dette og tvert i mot lekker velgere som en sil til både Sp, MDG, SV og Rødt. Ap virker å falle mellom de fleste stoler både på senter-periferi, miljø og velferd, partiet taper stort på polaringstendensen i velgermassen. Et lite lyspunkt i valgfiaskoen for partiet, er at de i stor grad reddes av framgangen til MDG, Rødt og SV, slik at de beholder makten i storbyene Oslo og Trondheim, og kanskje også Bergen. I tillegg gir valgresultatet visse muligheter for Ap-makt i Stavanger.

Alle fire regjeringspartier går tilbake. Men både Frp, KrF og V reddet seg noe inn gjennom bra sluttmobilisering, slik at resultatet ikke ble så ille som det kunne se ut for for en måned siden. Hvordan alle partiene i i Solberg-regjeringen skal løse alles ønskes etter valget om å stå sterkere på for gjennomslag i egne hjertesaker, blir en betydelig nøtt å knekke. Det er nå en relativt klar vind som blåser i retning regjeringsskifte i 2021, så noe helt ekstraordinært må inntreffe hvis de skal være i nærheten av gjenvalg. At både KrF og Venstre ligger rundt sperregrensen, viser dog at det er mulig at begge kan komme seg over denne, selv fra regjeringsposisjon. Et Frp i opposisjon ville normalt sett ha tjent stort på årets fragmentert og polariserte velgerklima, men partiet er selv en del av "establishment", så i stedet fanger Sp og FNB opp dette protest-segmentet.

Valgdeltakelsen gikk markant opp og ser ut til å havne på rundt 64,5 prosent ved kommunevalget. Det er en svært gledelig økning fra rundt 60 sist. Jeg hadde fryktet at det ville gått motsatt vei fordi jeg synes ikke den nasjonale valgkampen har vært god. Men heldigvis tok jeg feil, og jeg tror at det var tre ting som bidro til det: For det første tror jeg FNB fikk en del velgere som ellers ikke ville hatt noen å stemme på, opp av sofaen og inn i valglokalene. Dernest tror jeg at økende miljøengasjement har gitt deltakelsen blant unge et solid løft. I tillegg har lokalvalgkampene som har vært ført ute i kommunene, og som går helt under radaren i riksmedier, vært god mange steder der man faktisk har diskutert de vikige lokale sakene.

Valgdeltakelsen

Sp, MDG, SV og Rødt sin framgang, samt gode samarbeidevner, gjør at valgtaperen Ap tar en paradoksal storeslem etter valget og kaprer omtrent alle lederposisjonene i våre største kommuner.

Dette er maktsituasjonen etter valget i våre 25 største kommuner, målt i innbyggertall, slik jeg har kunnet bringe det på det rene:

Oslo:MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti, MDG er ikke avvisende, men dette blir det neppe noe av.

Bergen: Det ble borgerlig flertall 34-33 i Bergen hvis V, KrF, PP, FNB, H og Frp regnes inn. Men begge de to sentrumspartiene har sittet i byråd med Ap i foregående periode og ønsker, i alle fall foreløpig, å fortsette dette samarbeidet. Sammen med MDG og SV pågår det nå forhandlinger mellom fem partier. Disse fem mangler imidlertid tre mandater på flertall og må i så fall støtte seg på enten Rødt eller Sp. Det gjenstår å se om forhandlingene fører fram, gjør de det er Roger Valhammer (Ap) mest sannsynlig som byrådsleder. Skulle det bryte sammen, og Sp velge et samarbeid med høyresiden, samt KrF bytte side, så er H, Frp, FNB, PP, KrF og Sp en alternativ vei til 34 mandater, med Harald Hove (H) som mulig byrådsleder.

Trondheim:Som ventet fire nye år til Rita Ottervik (Ap) her, tross kolossal tilbakegang for Ap på hele 16 prosentpoeng. Høyre brøt landstrenden og gikk faktisk litt fram i Trondheim, men hverken Frp, KrF eller Venstre klarte å "ta en Høyre" og gikk tilbake. Aps styringskonstellasjon har blitt smalere; SV, MDG og Sp nå utgjør alliansen. Disse fire har imidlertid et greit flertall inne med sine 37 (av 67) mandater.

Stavanger:Borgerlig flertall 35-32 hvis H, Frp, KrF, V, FNB og PP regnes inn på borgerlig side. Men FNB valgte, noe overraskende, et samarbeid med venstresiden. Sammen med AP, MDG, SV, Sp og Rødt banet dette veien for maktskifte og Kari Nessa Nordtun (Ap) som ny ordfører.

Bærum: Det ble som ventet ingen spenning om utfallet her. Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp, KrF og Venstre blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Kristiansand: Demokratenes sterke frammarsj endte over 14 prosent, det har skapt røre i det politiske systemet i sørlandsbyen. Ingen partier fikk over 19 prosent av stemmene og hele 13 partier er nå representert i kommunestyret. Ingen konstellasjoner har flertall, men Ap, MDG, SP, SV, Rødt og Tverrpolitisk folkeliste har laget en samarbeidsavtale som kan gi maktskifte og gjøre Jan Oddvar Skisland (Ap) til ny ordfører. Men de mangler fire mandater på flertall og må i så fall søke støtte også hos Demokratene eller KrF. Demokratene har etter valget sagt at de foretrekker Ap framfor Høyre som ordførerparti.

Drammen: Meget jevnt valg som munnet ut i 29-28 i rødgrønn favør. Dette ga grunnlag for et maktskifte i Drammen med Monica Myrvold Berg (Ap) som ny ordfører, tuftet på et samarbeid med MDG, Sp, SV og R. Det var et spenningsmoment i ettervalgsforhandlingene hvilken side Sp ville velge, de valgte altså venstresiden.

Asker:Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen.

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir antagelig ordfører hvis forhandlingene fører fram.

Fredrikstad: Ap også her kraftig tilbake, men beholder nok ordføreren i Jon-Ivar Nygård. Ap forhandler med Sp, SV, MDG, Rødt og Bymiljølista. Disse har i alt 33 (av 53 mandater).

Sandnes:Den uortodokse styringsalliansen Ap, Frp og Sp gjenskapte flertallet med hårfin margin; 25-24. Det betyr at Stanley Wirak fortsetter som ordfører, tross sterk tilbakegang.

Tromsø:I likhet med Kristiansand, så fikk heller ikke her noen partier over 19 prosent, noe som viser den sterke fragmenteringstendensen ved årets valg. Ap ser ut til å kunne beholde ordføreren i Gunnar Wilhelmsen, hans parti forhandler med Sp, MDG, SV og MDG. Dermed ryker Rødt ut etter å ha gått kraftig tilbake, stikk i strid med landstendensen forøvrig. Sp havnet i vippeposisjon og valgte venstresiden.

Ålesund: Kun tre partier gikk tilbake i nye Ålesund; Ap, KrF og V. Disse gikk til gjengjeld markant tilbake. Men samtlige valgtapere inngår i styringsalliansen til Eva Vinje Aurdal (Ap) som fortsetter som ordfører, basert på en meget bred sentrum-venstre-koalisjon av Ap, SV, R, MDG, Sp, KrF og V. Et fragmentert partimønster også her med hele 12 partier/lister representert i kommunestyret i den nye storkommunen.

Sandefjord:Det helblå flertallet av Høyre og Frp røyk med solid margin her, men Bjørn Ole Gleditch (H) beholder ordførerkjedet da samarbeidet mellom de to blå og KrF ble utvidet til også å gjelde Sp.

Sarpsborg: Sterk tilbakegang for Ap også her, men Sindre Martinsen-Evje (Ap) beholder ordførerklubba, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Skien:Ap leverte et relativt sett bra valg i Skien og gikk bare litt tilbake. Hedda Foss Five (Ap) beholder ordførervervet, støttet av SV, KrF, MDG, V og Sp.

Bodø:Høyre sterkt tilbake her, mens Aps tilbakegang var mer moderat. Ida Pinnerød (Ap) fortsetter sin ordførergjerining, etter en samarbeidsavtale mellom Ap, Sp, SV, MDG og KrF.

Tønsberg: Maktskifte med Anne Rygh Pedersen (Ap) som ny ordfører, basert på en firepartiallianse av Ap, Sp, MDG og KrF som tilsammen har akkurat de 25 mandatene som trengs for å få flertall i Tønsberg.

Nordre Follo:Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp og SV.

Moss: Stor tilbakegang for Ap, men Hanne Tollerud (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Sp, SV, Rødt, MDG og KrF. By og Bygdelisten Ny Kurs fikk pene 11 prosent, men oppnår ingen maktinnflytelse.

Larvik: Enorm tilbakegang for Ap, mens nystardede "Bedre Larvik" oppnådde pene 10 prosent, uten at de kom i maktposisjon. For et blokkoverskrivende samarbeid mellom Ap, H og Sp, gir Høyre ordføreren i form av Eirik Bringedal.

Arendal: Høyre ørlite grann fram her, men Ap fortsetter med ordføreren i Robert Cornels Nordli som får med seg KrF, SV, Sp, MDG og V og som til sammen har de ndøvendige 20 mandatene for flertall.

Karmøy: De største valgtaperne her, Ap og Frp, inngikk et samarbeid etter valget, sammen med KrF, Sp og Venstre. Dette sikrer Jarle Nilsen (Ap) fire nye år som ordfører.

Lørenskog: Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år, støttet av MDG, SV og Rødt.

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte, trolig med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG og Rødt - hvis forhandlingene mellom disse fem fører frem.

Summerer vi opp her, så ligger Ap kun an til å miste ordføreren i en storkommune; Larvik. I Stavanger, Drammen, Kristiansand, Ullensaker og (til dels) Nordre Follo overtar Ap makt fra Høyre og Frp. Mens i både Oslo, Bergen, Trondheim, Lillestrøm, Tromsø, Ålesund, Sarpsborg, Skien, Bodø, Moss, Arendal og Lørenskog ser Ap ut til å beholde ledertrøya. Høyre ser bare ut til å kunne forsvare makten i Bærum, Asker og Sandefjord, i tillegg til at de kaprer Larvik. Partiet har nok ikke gitt opp Bergen, men totalen er svart for regjeringspartiet som tok mål av seg til at halvparten av Norges innbyggere skulle bo i en H-ledet kommune.

Sp og MDG velger Ap
Ser vi på samarbeidskonstellasjonene, så er det et tydelig storkommunemønster at Sp og MDG omtrent konsekvent velger et samarbeid med Ap framfor H. I hele 21 storkommuner inngår Sp i en maktposisjon, i 19 av dem samarbeider partiet med Ap, kun i Asker og Sandefjord inngår Sp i et samarbeid til høyre uten Ap. I 19 storkommuner har MDG en hånd på styringsrattet, samtlige steder er det i samarbeid med Ap.

Men også Høyre regjeringspartnere KrF og V inngår ofte i Aps styringsgrunnlag: I 12 kommuner sitter KrF i posisjon, i 9 av dem sammen med Ap. Mens Venstre er i posisisjon i 8 av kommunene, i 5 av dem med Ap.

Samtidig er det blitt et meget krevende styringslandskap for Ap å manvørere i de fire årene som kommer fordi styrkede alliansepartnere vil kreve mer politisk innflytelse, samtidig som koalisjonene flere steder består av svært mange partier med til dels skjøre flertall

Det kan kan bety ustabile styringsforhold.

Ønsker du å støtte mitt arbeid, så kan du vippse på nr 92237487. Alle bidrag er velkomne og bidrar til at jeg kan lage flere åpne analyser, helt fritt for betalingsmurer.

Ap og Sp inntar nøkkelposisjonene i det nye fylkes-Norge. Høyre må nøye seg med Agder.

Så langt jeg har kunnet bringe det på det rene, er dette maktsituasjonen i våre 11 (til dels nye) fylker etter høstens fylkestingsvalg:

Viken: Sp og MDG havnet i en vipperolle, og valgte ikke uventet å samarbeide i retning venstresiden. Ap, SV, Sp og MDG har 45 (av i alt 87 mandater) bak seg og forhandler fortsatt om en plattform. Ap får trolig fylkesrådslederen i Tonje Brenna i det nye parlamentariske styringssystemet i storfylket.

Innlandet: Ganske jevnt mellom Ap og Sp, men Ap ble litt større 34-29. Sp ble tilbudt fylkesordførervervet av borgerlig side, men takket nei og gikk inn i samarbeid med Ap i stedet, noe som ga Even Aleksander Hagen (Ap) lederposisjonen.

Vestfold og Telemark:Sp også i vippeposisjon her, og valgte et samarbeid med venstresiden i form av Ap, SV og Rødt, disse fire fikk 32 (av 61) mandater. I motsetning til Innandet, så klarte Sp her å forhandle til seg toppvervet, slik at Terje-Riis Johansen (Sp) blir ny fylkesordfører.

Agder: Høyre hårfint større enn Ap her. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhandlingene der Frp først så ut til å støtte et Ap-ledet fylke, men snudde, noe som førte til at Høyre får fylkesordføreren i Arne Thomassen, støttet av Frp, KrF, V, PP og PDK. Disse seks har akkurat de nødvendige 25 (av 49) mandatene for å mønstre flertall.

Rogaland:KrF i vippeposisjon her, de valgte et samarbeid med Ap, noe som gir Marianne Chesak fylkesordførervervet, støttet av Sp, KrF, MDG, V. Denne sentrum-Ap-konstellasjonen har 24 mandater bak seg og minste mulige flertall.

Vestland: Valgresultatet ga Sp en utmerket forhandlingsposisjon som de utnyttet til å forhandle fram Jon Askeland som første fylkesordfører, støttet av MDG, KrF, SV, Venstre og Arbeiderpartiet. Disse fem har til sammen et komfortabelt flertall inne.

Møre og Romsdal: Frp gjorde et sterkt valg, brøt landstrenden og gikk fram 4 pp. Sp, Frp, H og Ap ble omtrent jevnstore. Mye drama etter valget her som til slutt endte med at Ap, Sp, KrF, V, SV og MDG inngikk et samarbeid med Tove Lise Torve (Ap) som fylkesordfører.

Trøndelag: Det var et spenningsmoment her om Sp ville bruke sin vippemakt til å gå til borgerlig side mot å få ledervervet. Så skjedde ikke, i stedet valgte man et samarbeid med Ap som gir Tore O Sandvik fire nye år som fylkesordfører. Også KrF og SV inngår i posisjonen, selv om Ap og Sp har flertall alene sammen.

Nordland: Sp ble omtrent jevnstore med Ap, og ble tilbudt toppvervet av høyresiden, men valgte å fortsette samarbeidet med Ap noe som medfører at Tomas Norvoll fortsetter som fylkesrådsleder i parlamentariske Nordland, støttet av Sp og KrF.

Troms og Finnmark: Ap og Sp jevnstore også her, med Ap ørlite foran. Ap, Sp og SV forhandler om en plattform, det er foreløpig uavklart om det blir Ivar Prestbakmo (Sp) eller Bjørn Inge Mo (Ap) som inntar ledervervet som fylkesrådsleder.

Flere steder er altså Sp tilbudt toppvervet av høyresiden, men man har takket nei og heller fortsatt sitt samarbeid med Ap. Antagelig fordi politikken veier tyngre enn posisjoner også for Sp og man føler mindre avstand til Ap enn Høyre og Frp. Samtidig har Sp fått to lederverv i Vestland og Vestfold og Telemark som de neppe ville ha fått om ikke partiet befant seg i gunstig vippeposisjon.

Motsetninger mellom nivåene
I likhet med storkommunene, kommer Ap godt ut av ettervalgsforhandlingene, fordi partiet har gode samarbeidsevner både med øvrige rødgrønne partier som går fram, mens også med KrF og Venstre. Dette innebærer at vi i to år framover, så sant dagens borgerlige regjering sitter, vil ha et borgerlig styrt riksnivå med Høyre og Frp i front, og i overveiende grad et rødgrønt styrt fylkes-Norge og kommune-Norge. Det kan borge for motsetninger mellom nivåene der man forsøker dytter ansvaret over på hverandre. Særlig interessant blir det å se hvordan regjeringens "sentraliserings"(?)reformer blir gjennomført med så mange sterke politiske motstandere i ledende verv.

Støtte gjerne mitt analysearbeid på vipps 92237487. Eller bruk konto nr 9710 16 46878

Ap beholder makten i store deler av Akershus. Sp erobrer ny mark. Høyre er trengt tilbake til sine kjerneområder i Asker og Bærum.

Oslo: MDG, Rødt og SVs sterke frammarsj mer enn oppveide Aps enorme nedgang i hovedstaden og gjorde valget i realiteten lite spennende om maktutfallet. Byrådet av Ap, MDG og SV fortsetter under ledelse av Raymond Johansen (Ap). Venstre flørter for å komme inn, eller overta Rødts rolle som støtteparti. MDG er ikke avvisende, men V som permanent parlamentarisk grunnlag blir det neppe noe av. Imidlertid åpner valgutfallet for at byrådet nå kan veksle mellom Rødt og Venstre i et roterende flertall.

Bærum: Høyre havnet et stykke unna rent flertall, men med et resultat på 42 prosent, var det en smal sak for Lisbeth Hammer Krogh (H) å samle flertall og få fire år til som ordfører. Hun tar med seg Venstre inn i "varmen" og sammen med Frp og KrF blir det en firepartiallianse som ligner på den regjeringssammensetningen vi har.

Asker: Høyre gjorde et meget godt valg i Asker og Lene Conradi (H) får som ventet ordførervervet. Hun støtter seg nå på en koalisjon av Sp, V, PP og KrF og velger dermed å skyve Frp ut av maktposisjonen i den nye storkommuen som også innbefatter Røyken og Hurum.

Nesodden: Høyre brøt landstrenden, gikk fram og ble kommunens største parti. Uten at det hjalp dem til makten. Ap, MDG og SV fikk ikke det forventende flertallet, og måtte ha med seg ett parti til i styringsalliansen; det ble Venstre. Truls Wickholm (Ap) fortsetter som ordfører.

Frogn: Høyre ble klart størst og fikk 35 prosent. Men Sp, Ap, KrF, V, MDG, SV og Rødt samlet seg i en felles front som innebærer at Odd Haktor Slåke (H) må gi fra seg ordførervervet til Hans Kristian Raanaas (Sp). Sp ble bare 5. største parti i kommunen og fikk under 7 prosent av stemmene, så utfallet var en oddsbombe.

Vestby: Ap leverte et godt valg i Vestby, gikk langt mindre tilbake enn landstrend og ble kommunens klart største parti. Tom Anders Ludvigsen (Ap) fortsetter som ordfører, støttet av Bygdelisten, Sp og V.

Ås: Også her gjorde Ap det relativt sett bedre enn snitt og ble klart størst. Sp bare marginalt fram. Ola Nordal (Ap) fortsetter som ordfører, og støttes av en bred sentrum venstre-koalisjon i form av Sp, MDG, SV, V, KRF og Rødt.

Nordre Follo: Jevnt valg der Ap og Høyre forsøkte seg på en blokkoverskridende allianse som ville gjort Thomas Sjøvold (H) til ordfører, men som Aps medlemmer i kommunen satte foten ned for. I stedet blir Hanne Opdan (Ap) ordfører, støttet av MDG, V, Sp, KrF og SV.

Enebakk: Et godt valgresultat og et sideskift fra Sp fører til at partiet for første gang i historien får ordføreren her i form av Hans Kristian Solberg, støttet av H og Frp.

Lillestrøm: Sp havnet i vippeposisjon i Lillestrøm og valgte, som antatt, å starte forhandlinger med Ap. Sammen med MDG, SV og KrF har man 31 mandater (av 55) bak seg. Jørgen Vik (Ap) blir ny ordfører.

Lørenskog: Sterk Ap-nedgang, men Ragnhild Bergheim (Ap) får fire nye år som ordfører, støttet av MDG, SV og Rødt som akkurat har de nødvendige 24 mandatene (av 47) for å få flertall. Venstre skyves ut av posisjonssamarbeidet.

Rælingen: Ap mistet sitt rene flertall etter at populære Øyvind Sand frasa seg gjenvalg. Men Ap beholder makten, Ståle Grøtte (Ap) blir ny ordfører og ser ut til å bli støttet av Sp, SV, MDG og Rødt.

Nittedal: Sterk Ap-nedgang, og Høyre ble (hårfint) kommunens største parti. Mye fram og tilbake i ettervalgsforhnadlingene, men Hilde Thorkildsen (Ap) ser ut til å beholde ordførermakten, støttet av V, SV, KrF og (oppsiktsvekkende nok) Frp.

Aurskog-Høland: Meget sterkt valg av Ap som nesten klarte beholde sin gode oppslutning fra 2015 og fikk 39 prosent. Men likevel blir det maktskifte siden Sps valgte å tre ut av det rødgrønne samarbeidet og bruke sin vippemakt til å inngå allianse med Høyre, Frp og KrF og dermed sikre seg ordføreren i form av Gudbrand Kvaal.

Ullensaker: Meget jevnt valg der utfallet ble 23-22 i rødgrønn mandatfavør. Det baner vei for et maktskifte etter 20 år med blått styre, med Eivind Schumacher (Ap) som ny ordfører, støttet av Sp, SV, MDG, Rødt. V sluttet seg også etterhvert til det rødgrønne flertallet.

Gjerdrum: Det ble tre relativt jevnstore partier her i form av Ap, Sp og H. Sps retningsvalg etter valget kunne skapt maktendringer, men partiet valgte å holde seg til Ap og fortsatt støtte Anders Østensen (Ap) som ordfører. Også MDG og KrF inngår i posisjonen.

Nes:Lite dramatikk her, selv om Sp nærmer seg Ap i størrelse. Grete Sjøli (Ap) fortsetter som ordfører og Sp fortsetter i posisjonssamarbeidet. De to partiene har et relativt komfortabelt flertall.

Nannestad: Ap gikk i mot landstrenden og gikk faktisk litt fram. Framgangen må riktignok ses i lys av et svakt valg her sist. Det foregikk en overraskende vri i ettervalgsforhandlingene da Bygdelista, som var forventet å tilhøre opposisjonen, valgte gå inn i et samarbeid med Ap og Sp. Dermed skyves SV, MDG, KrF og V ut i kulden. Hans Thue (Ap) fortsetter som ordfører.

Eidsvoll: Sterkt av Sp her som gikk forbi Ap og ble Grunnlovsbygdas største parti. John Erik Vika (Sp) fortsetter som ordfører, støttet av Ap, SV og MDG.

Hurdal: Mange tidligere V-velgere i flyt her etter at den godt likte V-ordføreren Runar Bålsrud frasa seg gjenvalg. Flere av disse velgerne stemte nok Sp ved dette valget og gjorde partiet til kommunens største. Det banet vei for Paul Johan Moltzau (Sp) som ny ordfører, støttet av Ap, MDG og V.

Ap og sentrum beholder mye makt
Summeres maktutfallet opp i Oslo og Akershus, så ser vi at Ap ender opp med 13 lederverv. I tillegg inngår partiet i posisjonen i tre kommuner der Sp har ledelsen. Partiet erobrer makt i Ullensaker og (delvis) i Nordre Follo og Lillestrøm, mens partiet taper makt i Aurskog-Høland og Enebakk. Særlig er nok makterobringen i Ullensaker deilig for Ap, mens begge tapene svir.

Sp øker sin ordførerbeholdning i området fra 1 til 5. I tre av kommunene (Frogn, Eidsvoll og Hurdal) via et samarbeid med Ap, mens i to kommuner (Aurskog-Høland og Enebakk) gir et sideskift i blå retning dem ordførervervet. Erobringen i Frogn utgjør distriktets største skrell.

Høyre blir stående helt uten ordførervev på Romerike og Follo. Særlig er nok tapet av makt i Nordre Follo og Frogn harde slag. Samt at man ikke lyktes med å ta tilbake makten i hovedstaden, selv om dette var mer ventet. Partiet beholder makten i sine kjerneområder i Asker og Bærum og inngår i tillegg i maktposisjon der Sp har ordføreren i Enebakk og Aurskog-Høland.

De tre valgvinnerne MDG, SV og Rødt får ingen lederposisjoner. Men MDG er del av posisjonen i hele 12 kommuner. SV inngår i 9 styringsallianser og Rødt i 2.

Frp mister sine eneste ordfører i Ullenaker og står tilbake med posisjonssamarbeid i kun tre kommuner; Bærum, Enebakk og Aurskog-Høland.

Også Venstre mister sin eneste ordfører i Hurdal, og taper innflytelse i Lillestrøm, Lørenskog og Nannestad. Men øker sin innflytelse i Bærum, Nesodden og Nordre Follo og inngår i styringen i alt 10 kommuner i Akershus, og kan øke sin innflytelse i Oslo. Så slik sett kommer partiet godt ut av et svakt valg.

KrF hadde ordføreren i Rømskog, som nå er en del av Aurskog-Høland, denne ryker. Partiet mister innflytelse i Ullensaker, Nannestad og Hurdal, men vinner i Aurskog-Høland, Lillestrøm og Frogn og er en del av posisjonen i 8 kommuner.

Ulike bygdelister stilte i Vestby, Lillestrøm, Nannestad, Nes og Hurdal. Ingen var i nærheten av noe ordførerverv, men i Vesby fortsetter de å ha innflytelse på politikken og i Nannestad vinner de innflytelse.

Studeres denne "fasiten"opp mot mine forhåndstips, så traff jeg blink i 15 av 20 kommuner. Det er jeg bra fornøyd med. Men jeg skal gjøre det jeg kan for å treffe enda bedre om fire år.. :-)

Ønsker du å støtte mitt arbeid med valganalyser, så kan du vippse 92237487 eller bruke konto nr 9710 16 46878

I helgen hadde jeg gleden av å innlede på folkevalgtopplæring for folk i Viken Venstre på Lillestrøm rådhus. En gang i tiden var vårt eldste parti det klart største, men det er lenge siden. Kommunevalget 2019 endte på labre 3,9 prosent, mens fylkestingsvalget gikk enda mer skeis for dem med 3,5. På Romerike gikk partiet tilbake overalt, bortsett fra Lørenskog hvor man hadde en liten framgang.

Hvorfor tapte Venstre? Høstens valg ble preget av at mange velgere ga uttrykk for misnøye med regjeringen. Samtlige fire regjeringspartier gikk tilbake. Det ble et «polariseringsvalg» der det var velgermarked for politikere og partier med sterke meninger og radikale synspunkt i enkeltsaker – dette passer Venstre dårlig. Dernest var det også et protestelement i stemmegivningen. Mange valgte å bruke stemmeseddelen til å si fra. Man kan si mye om dagens Venstre, men noe protestparti er det ikke. Høstens lokalvalg kan også ses i lys av en internasjonal trend der vektlegging av nasjonale verdier og kulturell identitet er viktigere for mange velgere, dette gagner Sp, men passer Venstre dårlig.

Samtidig er det tendenser i velgermassen som Venstre kunne ha tjent på. Økende miljøengasjement og oppmerksomhet rundt klimaspørsmål f. eks. Eller den økende fragmenteringen; mange velgere forlot de største partiene og gikk til flere av de små. Men Venstre klarte ikke utnytte disse tendensene. Ergo var ikke Venstre gode nok til å oppnå et bra valgresultat.

Når partier taper valg, så skylder de ofte på at de ikke var tydelige nok slik at velgerne ikke ble tilstrekkelig klar over den glitrende politikken partiet har. Sjelden innrømmes det at politikken ikke holder. Men skal man snu en nedgangstrend, så kan dette være en helt nødvendig erkjennelse. Venstre har mye å gå på kommunikasjonsmessig, stadige krisetendenser i egen regjering og strid og uenighet internt, ikke minst på lederplan, er ikke heldig. Men politikken er kjernen.

Et problem for Venstre, ikke minst i dagens velgerklima, er mangelen på velgertillit i politiske saker. Høyre har eierskap til skole, Ap til eldreomsorg, Sp til distrikt, MDG til miljø, Frp til innvandring og KrF til familie. Venstre har ikke eierskap til noe. Det nærmeste de kommer er miljø, men der er de klart forbigått av MDG. Hovedforutsetningen for at Venstres politiske budskap skal oppleves mer relevant av flere velgere, er at politikken blir bedre.

Lite tyder pr i dag på at Venstre blir en valgvinner ved stortingsvalget i 2021. Langt under halvparten av de som stemte Venstre i 2017, sier at de vil gjøre det igjen. Partiet lekker velgere til Sp og MDG, og man har heller ikke den positive utvekslingen med Ap og Høyre som de trenger for å gjøre det godt. Samtidig er det noen lyspunkt for Venstre som kan gi dem håp. For det er ganske mange velgere som liker Venstre, det vitner om et potensial. Dette kommer til syne blant framtidens velgere; elever på videregående ga partiet over 10 prosent ved årets skolevalg. Blant barne- og ungdomsskoleelevene ble Venstre tredje størst med over 12 prosent ved «Barnas Valg» (bildet).

Venstre bør derfor ikke avskrives, partiet kan komme tilbake i bedre form. Men partiet har en lang vei å gå. Kommunikasjonsmessig, men primært politisk.

Teksten stod på trykk i Romerikes Blad 11. november 2019

Ønsker du en foredragsholder som tar opp valg og politikk til ditt arrangement, så kontakt meg gjerne. Under ser du slidene jeg brukte på dette arrangementet:

Regjeringens satsing på vei, strukturreformer og skattelettelser forklarer valgresultatet 2019.

Valgforum, som er et medlemsforum for valgadministrasjonen i kommuner og fylker, ba meg legge fram noen refleksjoner rundt resultatet av lokalvalget 2019 på en evalueringskonferanse nylig. Forberedelsene til foredraget ga meg anledning til å gruble over hvorfor valget gikk som det gjorde.

Først og fremst gjorde valget 2019 meg glad! :-) Glad over den økte deltakelsen fra rundt 60 til nærmere 65 prosent. Med en nasjonal valgkamp med krisetilstander innad i regjeringen og partiledere som kappes om å snakke mest mulig i munnen på hverandre i TV-debattene, så var det grunn til å frykte til det motsatte. Men lokaldemokratiet slo tilbake, og jeg vil peke på fire mulige årsaker til det:
1. Mer stod på spill. Flere velgere opplevde at 2019-valget var viktig.
2. Flere velgere følte at de hadde et parti å stemme på.
3. Den lokale valgkampen ute i kommunene var bra.
4. Kommuner og fylker jobbet bedre med valgkommunikasjon slik at flere velgere ble informert på en bedre måte enn i 2015.

Fragmentering, regjeringsmisnøye og protest
Når det gjelder selve valgresultatet, så er det noen endringstrekk som er særlig slående når 2019-resultatet sammenlignes med 2015:
- Alle regjeringspartiene (H, Frp, KrF og V) går markant tilbake.
- Aps sterke tilbakegang.
- Alle opposisjonspartiene på Stortinget (Sp, MDG, SV, R), minus Ap, går sterkt fram.
- "Andre" går fram. Særlig FNB, men også en del by og bygdelister, og andre partier som f eks Demokratene i Kristiansand.

Ut av disse endringstrekkene er det mulig å peke på tre tendenser:
a) Fragmentering. De store partiene går tilbake. Mange av de små går fram.

b) Regjeringsmisnøye.
c) Protest. Mot det etablerte, systemet og politikken som føres.

Flere valgkamper
Fragmenteringen kan speile at valgkampen og kommunikasjonen blir stadig mer mangfoldig der den foregår på en rekke arenaer samtidig. Det er egentlig ikke grunnlag for å snakke om en valgkamp lenger, men mange: En valgkamp på TV og øvrige riksmedier. En annen valgkamp i lokale medier som, naturlig nok, spiller en langt viktigere rolle under lokalvalg enn riksag. En tredje valgkamp ansikt til ansikt på stands, gjennom dørbankaksjoner og i lokale debattarrangment. En fjerde valgkamp i sosiale medier, som i sin tur kan splittes opp i en valgkamp på Face, en annen på Twitter, en tredje på Instagram osv.

Denne fragmenteringen av den politiske kommunikasjonen medfører at budskapene i økende grad må målrettes mot små grupper av velgere, på så lavt nivå som mulig, gjerne helt ned på mikroplanet, for at den skal treffe. Det gjør det mer krevende å være politiker fordi en bør beherske flere areaner samtidig og være dyktig både en-til-en, visuelt, muntlig og skriftlig. Samtidig kan det bli mer givende fordi det blir lettere å nå fram til de velgersegmentene en ønsker å nå fram til. Man kan tenke seg at mer krevende politisk kommunikasjon gavner de største partiene med størst ressurser, men man bør huske at utiklingen også gir de små en mulighet til å komme ut med sine budskap, til tross for at man ikke når fram i tradisjonelle medier.

Hva med den åpenbare misnøyen med regjeringen og protestelementet i stemmegivningen? Dette er ikke noen ny velgeratferd, regjeringspartier taper langt oftere valg enn de vinner dem. Og velgere har protestert før via stemmeseddelen, og vil garantert gjøre det igjen. Men kraften i begge tendensene var kraftigere enn på lenge. For å forstå denne sammenhengen, er det nødvendig å skru klokken tilbake til 2013. De borgerlige hadde vunnet valget med soleklar margin, Stoltenberg-regjeringen var feid ut av regjeringskontorene og særlig tre satsingsområder ble blinket ut på Sundvolden: Samferdsel, strukturreformer og skatt.

Finansiering av veiutbygging skaper bomopprør
Solberg-regjeringen har levert på disse tre områdene gjennom de seks årene som er gått etterpå. Veiutbyggingen har vært formiddabel. Men veier har sin pris, de må finansieres. Mange har åpenbart opplevd at det har kommet til et punkt der de synes bomavgiftene blir for drøye, at man betaler i overkant mye for å kjøre til jobben og levere og hente barn i barnehage eller fritidsaktiviteter. I dette perspektivet kan bomopprøret leses. Misnøye med bom er ikke av ny dato, men det nye er styrken i motstanden og ikke minst at de har klart å organisere motstanden så bra at bommotstanderne hadde et parti å stemme på i 13 storkommuner og fire fylker i år. Hvordan denne saken preget den politiske agendaen i år, er svært interessant, og valgresultatet var intet annet enn imponerende for et
"ensaksparti".

Samtidig har sterk oppmerksomhet om bomsaken skapt et rom for motmobilisering og stemmer som taler for prinsippet om at "forurenser skal betale". De som har fylt dette rommet best, er uten tvil MDG, satt på spissen av Lan "Vi elsker bomringen" Marie Berg. "Bomopprøret" har hjulpet MDG med å få fram sin politikk. Men MDGs frammarsj handler ikke bare om det, det er i stor grad også drevet fram av det dypere miljøengasjement vi ser i deler av befolkningen. Klimaspørsmål har stått langt høyere på agendaen i år enn i 2015, ikke minst blant unge.

Miljø
Selv fikk jeg en aldri så liten a-ha-opplevelse i valg-timen (bildet) jeg hadde med femte trinn på Jessheim skole rett før valget. Der laget vi en lokalpolitisk debatt i samarbeid med elever og lærere.

Fire lokalpolitikere ble med meg inn i klassen, elevene laget debattregler og fikk stille spørsmål til politikerne underveis. Svært mange spørsmål handlet om miljø: Hva synes dere om klimaendringene? Hva kan vi gjøre med plasten i havet? Hvorfor er det så mye søppel i kommunen?

I sak etter sak ble politikerne konfrontert med sentrale miljøspørsmål fra 10-åringene. Og jeg tenkte; jøss er interessen for politikk allerede så sterk hos så mange?

Ved "Barnas valg" (barneskole og ungdomskoleelever) og ved skolevalget (videregående) fikk miljøpartiene SV, V og MDG langt høyere oppslutning enn i "voksenvalget".

Strukturreformene er velgergull for Sp
Å gjøre politistrikter, fylker og kommuner mer "robuste" ved å slå dem sammen til større enheter, har vært et annet viktig begrep som denne regjeringen har brukt mye ressurser og politisk kapital på å få til. Strukturreformene har skapt et stort rom for en tydelig motstemme som står opp mot endringene.
Dette rommet har Sp tatt til gangs.

Partiet framstår som det desiderte klareste opposisjonspartiet på dette feltet. Det er, etter min vurdering, hovedårsaken til Sps enorme framgang. I tillegg er partiet samlet og man plukker opp proteststemmene fra mange som opplever at de ikke blir hørt. Sp flyter også på en internasjonal velgertrend der økende vektlegging av "nasjonale verdier" vinner terreng. Partiet har meget sterk lojalitet blant sine velgere, koblet med at de får masse velgere fra omtrent alle andre partier, særlig Ap, men også regjeringspartiene.

Lavere skatt skaper rom for SV og Rødt
Lavere skatt er alltid ett mål for en blå regjering. Løfter om skattelettelser bidro til valgseieren i 2013, gjennomføring av løftene bidro til gjenvalget i 2017. Men politikken har åpnet et velgerrom for angrep fra venstresiden. Et rom som både SV og Rødt har kunnet utnytte.

SV via velkjent retorikk om at de rike blir rikere, Rødt tar i sin tur kampen opp mot forskjells-Norge og velferdsprofitører. Det kunne tenkes at det bare ble rom for ett venstresideparti å vokse på dette, men Rødt og SV har funnet fram til en slags fordeling seg i mellom som gjør at de angriper fra litt ulike vinkler. Begge partiene har dermed utnyttet det rommet som blå skattepolitikk har skapt.

Ap i skvis
Men først og fremst kapitaliserer (!) begge partiene på Aps problemer. For en skulle jo tro at betydelige skattelettelser var noe som Ap kunne brukt til sin retoriske fordel, men Ap får dette slett ikke til og havner i en form for mellomposisjon både på skatt, på miljø, på strukturreformer, på innvandring, ja i grunn i de aller fleste saker som er viktige i dag. Tidligere har små partier som SP, MDG, SV og Rødt operert i skyggen av Ap. Nå er det snarere slik at Ap er stilt i skyggen av de andre opposisjonspartiene. Her ligger også hovedforklaringen på Aps valgnederlag. I tillegg til betydelig indre strid og Giske-sak.

Et spørsmål som det er naturlig å stille seg i Ap, er om valgnederlaget primært handler om kommunikasjon, eller om politikkutviklingen også har vært for svak. Med et så massivt valgnederlag i sekken, så kan trolig en erkjennelse internt av at velgerne ga uttrykk for at politikken ikke holder mål, være konstruktiv. Selv om dette er en erkjennelse som sitter betydelig lengre inne enn å peke på sviktende kommunikasjon som nøkkelen.

Polarisering
Den markante politiske diskusjonen rundt de tre hovedtemaene bom/miljø, struktur/senter-perifer og skatt/økonomi har skapt et fjerde utviklingstrekk som kjennetegner årets valg; polarisering. Polariseringen kretser rundt enkeltsaker der velgerklimaet for tiden er slik at velgerne belønner de politikerne og partiene med de klareste standpunktene. Polarisering, fragmentering, regjeringsmisnøye og protest er i sum en ulempe for regjeringspartiene og Ap, og desto bedre for valgvinnerne Sp, SV, MDG, R og FNB.

Blokkorientert samarbeidsmønster
Valgtaperen Ap ble imidlertid en maktvinner. De aller fleste storkommuner og fylker ledes nå av en Ap-politiker. Mens Sp har ledelsen i mange av de (innbyggermessig) små kommunene. Ap profitterer maktmessig på at samarbeidsmønstrene i norske kommuner og fylker i hovedsak er blokkpreget der framgangen for de andre rødgrønne samarbeidspartiene mer enn oppveier Aps kraftige nedgang.

Sp og MDG har stort sett valgt samarbeid med Ap der de er i vippeposisjoner, selv om unntak finnes. Høyresiden står omtrent ribbet tibake hva gjelder maktposisjoner. Først og fremst fordi de gjorde et dårlig valg, men også fordi Ap er bedre til å bygge samarbeid med MDG og sentrum. Skal bildet snu ved neste korsvei, så er de blå avhengig av en langt høyere oppslutning, koblet med bedre samarbeidsevner.

Lokaldemokratiet vant
Kort oppsummert kan vi si at valgresultatet 2019 bærer preg av at opposisjonen, minus Ap, har utnyttet velgerrom som regjeringens politikk har skapt. Valgtaper Ap og valgvinner Sp ble begge maktvinnere.

Men den største vinneren er lokaldemokratiet som slo tilbake i år.

Ønsker du en foredragsholder om valget 2019, så kontakt meg gjerne.
Vipps 92237487 hvis du vil støtte mitt frie analysearbeid.

Nedenfor finner du slidene jeg brukte på konferansen:

Den rødgrønne opposisjonen har et kolossalt forsprang. Hva skal til for at regjeringspartiene kan gjøre Stortingsvalget 2021 jevnt?

Rødgrønn side (i betydningen Ap, Sp, SV, MDG og R) overtok føringen på målingene august 2018 og har deretter økt ledelsen. Ved starten av 2019 lå de an til å kapre 96 mandater. I mellomtiden har vi hatt en lokalvalgkamp og et lokalvalg som har gitt dem ytterligere oppdrift, snittet av desembermålingene viser nå at de har hele 108 mandater inne. Det er 23 mandater mer enn de 85 stk som er nødvendig for å få flertallet på Stortinget.

Ap og Sp har nå samlet sett rundt 40 prosents oppslutning, SV er over 7 prosent og både MDG og Rødt ligger på nivåer godt over sperregrensen på 4 prosent. På borgerlig side har de to blå, H og Frp, nok med å karre seg over 30 prosent, mens KrF og V stort sett har målinger på 3-tallet. I sum gir dette de rødgrønne opp mot 60 prosent, mens de borgerlige ligger i underkant av 40.

Hvordan kan det bli et tilnærmet 50-50 forhold som kan gjøre utfallet av 2021-valget spennende?

Tre matematiske forutsetninger

To elementer er her sentrale, sånn rent matematisk sett:

1. De to blå må opp mot sitt 2017-nivå på ca 40 prosent. I 2017 var fordelingen 25 til H og 15 til Frp. Hvorvidt fordelingen er 20-20, 25-15 eller mer i retning av 30-10 er underordnet, selv om valgordningen mandatmessig gir noe mer gevinst jo større største parti er.

2. KrF og V bør begge komme over sperregrensen på 4 prosent. Forskjellen på 3,9 og 4 prosent kan fort utgjøre så mye som 10 mandater for de to partiene samlet. Noen av disse mandatene vil riktignok tilfalle H/Frp hvis de bikker under, men noen av mandtene vil også tilfalle rødgrønn side, noe som vil gjøre det særs vanskelig å gjenskape det borgerlige flertallet.

I tillegg må trolig en tredje forusetning slå inn, sett med borgerlige øyne:

3. MDG og Rødt bør under sperregrensen.

Slår alle disse tre matematiske forutsetningene inn, så kan det gi en situasjon som blokkmessig ligner 2017-valget, selv om Ap blir svekket og Sp og SV styrket siden sist. Det kan gi et jevnt valg der Solberg-regjeringen vil ha en reell sjanse til å få 12 sammenhengende styringsår.

Men både forutsetning 1, 2 og 3 er hver for seg, og ikke minst samlet, vriene - sett med borgerlige øyne. H og Frp har langt fram til 40 prosent, dette nivået virker lite sannsynlig nå. Særlig er Frp langt nede, selv om det har lysnet litt for partiet i desember.

Forutsetning nr. 2 ligger nærmere til, både KrF og V har en brukbar sjanse til å klare sperren, selv om det i øyeblikket synes mer sannsynlig at begge, eller minst ett av dem, havner under sperregrensen enn at begge klarer det.

Når det gjelder forutsetning 3, så har særlig MDG for tiden bra margin ned til sperren. Begge partier har imidlertid en tendens til å gjøre det skarpere på målinger enn faktisk valgresultat, så ingen av dem kan føle seg helt trygge på den historiske sieren det vil være å komme seg over sperren og få en stortingsgruppe av en bra størrelse.

To velgermessige forutsetninger: Gjerdesittermobilisering og velgerhenting
Rent velgermessig er det to ting som må skje, hvis 2021-valget skal bli jevnt:
1. Regjeringspartiene må mobilisere langt flere av sine "gjerdesittere".
2. Regjeringspartiene må hente tilbake mange av de velgerne som har gått til Sp.

Oppgave 1 er enklere enn nr 2. Å få velgere som har satt seg på gjerdet, ned, handler i stor grad om at flere må oppleve at noe mer står på spill, at en stemme på ett av de borgerlige partiene faktisk betyr noe, at et maktskifte i rødgrønn retning oppleves klart negativt.

De velgerne som enda klarere har uttrykt sin misnøye med dagens regjering enn de som har hoppet opp på gjerdet gjerdesitterne, ved å gå til et opposisjonsparti, og da først og fremst Sp, er tøffere å hente tilbake. Men klarer man ikke å dra en del velgere tilbake over "blokkstreken", så er løpet kjørt med tanke på gjenvalg. Riktignok trenger man ikke gå i null mot Sp, for en del av det forventede tapet kan utlignes ved å gå i pluss mot Ap i stedet. Samtidig er MDG i ferd med å bli en stadig mer brysom velgerkonkurrent for både V, KrF og H, så i øyblikket handler det mer om å tette lekkasjene og begrense velgertapet framfor å håpe på status quo. Men inn mot valget må man snu dette slik at regjeringspartiene i det minste kommer i nærheten av velgermessig nullforhold målt mot de rødgrønne partiene totalt sett.

Politisk forutsetning: Agendadreining

For at flere egne velgere skal mobiliseres, og velgertapene til de rødgrønne utlignes, så er regjeringen avhengig av å få dreid den politiske agendaen i retning sin beste saker. En sak som alltid er viktig ved stortingsvalg handler om styringsalternativ. Hvem er best egnet til å styre landet? Ofte har det vært et solid rødgrønt kort fordi det borgerlige alternativet har vært uavklart, eller endog usannsynlig, mens en Ap-ledet regjering nær sagt alltid, har vært en opplagt variant på motsatt side. Nå er rollene byttet om. Både Venstre og KrF har nylig tatt sine retningsvalg i favør høyresiden, og inngår i noe så sjeldent som en borgerlig flertallsregjering. Mens opposisjonsalternativet er høyst uavklart: Ap+Sp? Ap+SP+SV? Skal MDG være med? Blir Rødt en del av det parlamentariske grunnlaget? Denne situasjonen kan bli regjeringspartienes beste kort inn mot stortingsvalget, forutsatt at de klarer å holde noenlunde orden i eget hus, hvilket slett ikke er gitt med årets valgkamp friskt i minne.

Samtidig trenger regjeringen også noe mer. Jeg tror de er avhengig av å få innvandring høyere opp igjen. Saken var velgernes viktigste ved 2017-valget, dette var avgjørende for gjenvalget, ikke minst hva gjelder Frps mobilisering. Innvandring har falt lenger ned på agendaen senere, ved årets lokalvalg trengt til side til fordel for klima. Det er dog lettere å reise innvandringsstemaet ved stortingsvalg enn lokalvalg.

Skatt og samferdsel er to andre temaer som har vært gode for regjeringspartiene ved to stortingsvalg på rad, men der opposisjonen i år klarte å utnytte retoriske rom som politikken har skapt bedre enn regjeringen selv klarte. Det spørs om det er mulig å snu dette til regjeringens fordel igjen, det avhenger bl a litt av om de rødgrønne tør konkretisere styrken i skatte- og avgiftsøkninene som de skal innføre hvis de vinner valget.

Jeg tror regjeringen vil trenge noe mer enn dette også for at det skal kunne bli jevnt. Stikkordet kan være krise. Finanskrisen 2008 og god håndtering av denne bidro til å sikre Stoltenberg gjenvalget i 2009. 22. juli-terroren i 2011 ga Ap et solid løft ved det påfølgende lokalvalget. Flykningekrisen 2015 og håndteringen av denne hjalp Solberg-regjeringen til gjenvalget i 2017. Så lenge de styrende ikke selv får skylden for krisen, så er krise ofte bra for de styrende for da kan de vise fram handlekraft og styringsevne rundt noe som samler velgerne. Parallelt med at hverdagspolitikken og den ordinære posisjon vs opposisjons-krangelen underordnes noe annet og viktigere.

Soleklart rødgrønt favorittstempel
I øyeblikket er det ingen ting som tyder på at dagens fire regjeringspartier beholder sitt flertall. Alle piler peker i retning av et maktskifte. Men hvis de ovennevnte forutsetninger slår til, så er det ikke helt umulig at Stortingsvalget 2021 blir jevnt. Det skal imidlertid mye til og vil være en sensasjon.

De rødgrønne er soleklare favoritter.

Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Partiet opplevde at Venstres og KrFs innntreden vannet ut den blå politikken og at de måtte gi mer enn de fikk. Den utløsende saken ble IS-saken ("begeret er fullt"), men exiten må ses i lys av det mer grunnleggende bakteppet.

Frp går ut av regjeringen, men ønsker at Solberg-regjeringn skal fortsette. Det betyr at H+KrF+V fortsetter som mindretallsregjering. Norsk politikk har ingen tilsvarende eksempler på at et parti har trukket seg ut uten at også regjeringen har falt. I 1990 gikk Sp ut av Syse-regjeringen (H+KrF+Sp) pga EØS, men Sp pekte da på Ap og Gro Harlem Brundtland og felte dermed den borgerlige regjeringen de selv hadde sittet i.

Overgang fra flertall- til mindretallsregjering betyr at regjeringen må søke samarbeid med partier på Stortinget. Det vil være naturlig at man i mange saker søker vil søke til sin tidligere partner Frp, men i andre saker kan Ap og Sp være mer naturlige samarbeidspartnere. Så spørs det hvor samarbeidsvillige disse partiene vil være med et stortingsvalg neste år som rykker stadig nærmere. Dette kan bli et svært krevende landskap som Solberg-regjeringen må manøvrere i, og i noen saker må man forberede seg å gå på tap på Stortinget.

Et fristilt Frp gir dem anledning til å blankpusse partiprofilen sin inn mot neste års valg. Fronting av enda strengere innvandringspolitikk er ett område som de etter alle solemerker vil profilere seg på. Men også ytterligere skatte- og avgiftssenkinger, mer vei og økt valgfrihet innenfor helse- og eldreomsorg, er normalt sett felt der Frp ønsker sterk profil på.

Frps exit gir KrF og V en mulighet til å dra H nærmere sentrum i en del saker. Økt sentrumspreg på politikken, kan gi begge småpartiene en bedre mulighet for å holde sperregrensen fra livet. Særlig tror jeg KrFs nå gis fornyede sjanser. Men et hovedspørsmål er hvordan Høyre håndterer den nye situasjonen. Økt velgerkonkurranse fra et friere Frp, kan føre til at de vil lekke velgere i den retningen. Inntrykket av kaos på borgerlig side, kan også gi særlig Høyre en utfordring hva gjelder å framstå som det trygge styringsalternativet.

Men også Sp kan komme til å oppleve mer kamp om opposisjonsvelgerne. På flere felt har Sp framstått som et slags anti-establishmentparti, ikke helt ulikt Frp i "gamle dager" og scoret på dette og plukket mange velgere fra både H og Frp. Kan Sp klare å holde på disse velgerne, eller vil en del nå søke tilbake til Frp? Jeg tror det blir tøffere for Sp å holde på velgerne sine framover.

Øker Frp, KrF og V sin velgerappell, så kan det også medføre at de rødgrønne ikke får en så enkel valgseier som det lenge har sett ut til. For når regjeringen blir mindre blå, så kan også SV og Rødt få mer problemer med å framstå som de tydelige venstrealterantiver til regjeringens politikk som de har profitert på. Også MDG kan oppleve å få noe mer opinionstrøbbel hvis regjeringens politikk etter Frps utreden blir et par hakk grønnere.

Derimot bør Ap nå kjenne sin besøkelsestid. For med en viss "normalisering" på borgerlig side, og kanskje noe mindre rom for Sp, MDG, SV og Rødt, så har partiet en mulighet til å øke sin appell og framstå som sikreste alternativet å stemme på for de som ønsker en annen styring etter valget. Dette fordrer dog at partiet klarer å legge sine interne stridigheter bak seg og drive bedre politikkutvikling enn de har klart de senere årene.

Frps exit tror jeg, i alle fall på kort sikt, kan gi et løft for Frp. Og kanskje også KrF og muligens Venstre. Mens Høyre kan komme til å slite mer. På rødgrønn side tror jeg dette primært kan hjelpe Ap, mens de øvrige partiene kan få mer trøbbel med å holde på sin gode oppslutning.

Totalt sett er de rødgrønne fortsatt favoritter til å overta makten neste år, men forspranget kan komme til å skrumpe noe.

Fikk Sp 14 prosent, MDG 10 og Frp 8 blant 18-29-åringene i 2017?

6 blå og 4 røde storkommuner etter høstens valg?

Visjoner og hundepark i Nannestad

Sp avgjør fylkesmakten

Debatt i Ullensaker om politisk landskap og økonomi. Analyse: Åpent

Oslo og Romerike rødgrønt, Akershus vest blått, Follo blårødt og Viken åpent

Fragmentering

Nasjonale trender

De siste nasjonale tendensene og situasjonen i våre 10 største kommuner

10 røde, 5 blå og 4 grønne kommuner i Akershus?

Historisk valg

Valgtips

Valget 2019: Senter-periferi, bom, klima og økt deltakelse

Valgtaperen Ap vinner makten i 21 av 25 storkommuner

Ap og Sp deler fylkesmakten

Rødgrønt Oslo og Akershus

Venstres håp

Valgvinnerne 2019 utnyttet velgerrom regjeringens politikk har skapt

Enorm rødgrønn ledelse: Hvordan blir Stortingsvalget 2021 jevnt?

Hva betyr Frps exit for opinionen?